VURDERINGSPLAN
Klassisk musikk er en stor del av historien vår. Denne tiden blir ofte delt opp i perioder som middelalderen, renessansen, barokken, klassisismen og romantikken. På 600-tallet begynte folk å notere ned sanger i kirken, dette kaller vi gregoriansk sang. Senere, i renessansen, ble musikken mer variert og kompleks. I barokken oppstod det mange nye former, som konsert og opera. Den klassiske perioden ga oss kjente komponister som Mozart og Beethoven. Til slutt, i romantikken og impresjonismen, ble musikken enda mer personlig og følelsesladet. Klassisk musikk er som en tidsreise gjennom kulturen vår!
Gregoriansk sang
Læringsmål
1. Historie og opprinnelse
2. Pave Gregor I og standardisering av liturgien
3. Kjennetegn ved gregoriansk sang
4. Effekten av gregoriansk sang
Diskuter
Gregoriansk sang
Gregorianisk sang er en form for religiøs sang som utviklet seg i den katolske kirken etter fallet av det romerske imperiet, en tid da kirken fikk en sentral og fast posisjon i samfunnet. Mens politisk makt skiftet hender, overtok paven på mange måter rollen til den romerske keiseren og fikk således en stor grad av innflytelse og autoritet. I denne konteksten ble munkene en avgjørende kraft, særlig i bevaringen og studiet av skriftlige dokumenter. De valgte å vie livet sitt til bønn og arbeid, med mange dyktige individer blant deres rekker. Disse munkene ble satt til å studere og kopiere antikke dokumenter, noe som sikret at viktige antikke skrifter ble bevart for etterkommerne.
Et sentralt navn i utviklingen av gregoriansk sang er pave Gregor I, som styrte fra 590 til 604. Han arbeidet for å standardisere liturgien innenfor kirken, og som en del av dette opprettet han en messebok. Denne boken fastsatte sangene som skulle synges i gudstjenestene. Pave Gregor opprettet også en sangskole i Roma, der alle kirkesangere skulle få en grundig opplæring på ni år. Her måtte de lære alle sangene i messeboka utenat, ettersom notesystemet ennå ikke var utviklet. Gjennom denne prosessen ble gregorianske sanger muntlig overført fra generasjon til generasjon.
Gregorianisk sang har noen særpreg som gjør den unik. For det første er det enstemt. Sangen er fremført av munker, som oftest i koret under en messe. For det andre er gregoriansk sang ren vokalmusikk, uten bruk av instrumenter. For det tredje har den ikke en fast rytme, men holder seg til et moderat tempo som kan variere basert på konteksten og innholdet i teksten. For det fjerde, frem til 1960, var teksten til gregoriansk sang på latin, det språket som ble brukt i den vestlige kirken i flere hundre år. Gjennom disse kjennetegn uttrykker gregoriansk sang en dyp religiøs opplevelse og bidrar til å skape en meditativ stemning i gudstjenestene.
5 SPØRSMÅL
Organumstilen
Læringsmål
1. Tidspunkt og samfunnskontekst
2. Kirken som kulturelt senter
3. Fremveksten av organumstilen
4. Kjente komponister
5. Innflytelsen av organumstil
Diskuter
Organumstilen
Organumstilen, som dukket opp mellom 1100- og 1300-tallet, markerer en viktig vending i den vestlige musikkhistorien. Denne stilen ble særlig tydelig ved Notre Dame-katedralen i Paris, der det blomstret en musikalsk kultur.
På denne tiden tok handel og produksjon seg opp igjen i samfunnet etter en periode med stagnasjon. Folk flest levde i fattigdom, mens en liten gruppe velstående mennesker hadde en betydelig formue. Mange av disse velstående menneskene ga rikelig med almisser til kirkene. Dette var fordi de håpet at prestene skulle be for sjelene deres, slik at de kunne unngå "skjærsilden".
Som et resultat av denne praksisen ble kirkene svært rike. De ble etter hvert sentrum for kunst og kultur, som det er tilfellet med Nidarosdomen. Katedralskolene ble etablert for å tilby ungdom en lærd utdanning, mens sangskolene hadde som oppgave å utdanne nye generasjoner av kirkesangere.
Et av de mest fremtredende kulturelle sentra på denne tiden var Notre Dame-katedralen. Med rikelig med ressurser kunne katedralen ansette folk som skulle konsentrere seg om å lage musikk. Dette forsterket den musikalske utviklingen og førte til skapelsen av en ny musikkform - organum. Organum er kjennetegnet ved at en stemme, ofte kjent som 'tenor', blir holdt i ro, mens to til tre andre stemmer beveger seg selvstendig i et høyere leie. Tenorstemmen fungerer som grunnlaget for de andre stemmene, som skaper "harmoni" og melodiske mønstre over den.
Et av de mest kjente navnene knyttet til organumstilen er Perotin. Han er kjent for sine ambisiøse komposisjoner der han brukte tre eller fire stemmer samtidig. Organumstilen var et tidlig eksempel på polyfoni, det vil si musikk med flere selvstendige melodilinjer, i den vestlige musikktradisjonen. Den representerer et steg bort fra den tidligere dominerende enstemmige gregorianske sangen, og innfører nye teknikker og estetiske idealer som påvirket utviklingen av musikk i de følgende århundrene.
5 SPØRSMÅL
Trubadurmusikken
Læringsmål
1. Trubadurer i seinmiddelalderen
2. Musikkinstrument i trubadurmusikken
3. Verdslig musikk
4. Hvordan levde disse musikerne?
Diskuter
Trubadurmusikk
Trubadurene, som ofte er knyttet til perioden fra det 11. til det 13. århundret, var omreisende underholdere som hadde stor påvirkning på musikk- og kulturhistorien i Europa. Trubadurene fremførte fortellinger og sanger fylt med romantiserte beskrivelser av riddere, jomfruer, kjærlighet og korstog. Det var i denne tiden at den kjente helte- og ridderromantikken oppstod, med sterke idealer om tapperhet, ære, hovmod og, ikke minst, kjærlighet.
Musikken til trubadurene ble fremført på ulike instrumenter som lutt, fidel, fløyter, horn, tamburin og enkle rytmeinstrumenter. Musikken var i hovedsak enstemmig, noe som betyr at alle musikerne spilte eller sang samme melodilinje samtidig. Dette skapte en sterk, tydelig melodisk linje som var lett å danse til. Rytmen var ofte klar og tydelig, og skapte en energisk atmosfære som var fengende for publikum.
Et annet viktig aspekt ved trubadurmuskikken er at den var verdslig. Det vil si at musikken ikke var knyttet til kirken eller det religiøse. Dette skilte trubadurmuskikken fra mye annen musikk i senmiddelalderen, som var sterkt preget av kirkemusikk og gregoriansk sang. Trubadurmuskikken var i stedet rettet mot folk flest, og handlet om de vanlige livserfaringene til mennesker. Den uttrykte følelser og fortellinger som publikum kunne kjenne seg igjen i, og på den måten knytte dem tettere sammen.
Trubadurene levde sine liv i en nomadisk livsstil, der de reiste fra sted til sted for å fremføre musikken sin. Dette gjorde at musikken deres ble spredt over store geografiske områder, og påvirket kulturen og musikken i mange ulike deler av Europa. Slik sett kan man godt si at trubadurmuskikken var en form for en omreisende kulturell bevegelse som la grunnlaget for mye av det vi i dag kjenner som vestlig musikktradisjon.
5 SPØRSMÅL
Renessansemusikk
Læringsmål
1. Periode: Renessansemusikk (1400-1600-tallet)
2. Kirken og musikklivet
3. Musikalske virkemidler
4. Giovanni Pierluigi da Palestrina
5. Viktige musikkformer
Diskuter
Religiøs renessansemusikk
Verdslig renessansemusikk
Renessansemusikken er kjent som en periode av gjenoppvåkning og innovasjon, og omfatter musikk skrevet i Europa fra omtrent 1400-tallet til 1600-tallet. Denne tidsperioden sammenfalt med renessansen, en tid da det var en fornyelse av interessen for kunnskap og kultur fra antikken. Navnet "renessanse" kommer fra det franske ordet for "gjenfødt", og det er nettopp det som skjedde med kunst, arkitektur, teknologi, tanker og musikk i denne perioden.
Europeisk økonomi opplevde vekst i denne perioden, og det ble etablert større bydannelser. Det var også en periode med åndelig endring; reformasjonen førte til en løsrivelse fra den katolske kirken, med en mer personlig tilnærming til tro.
Musikklivet i denne tiden ble i stor grad dominert av kirken. Vokalmusikk var den vanligste formen for musikk, men instrumentalmusikk begynte å få mer å si utover 1500-tallet.
Flere musikalske virkemidler kom til syne i denne perioden. Polyfoni, et musikalsk virkemiddel der flere selvstendige melodiske linjer spilles samtidig, ble svært populært. Dette kunne manifestere seg som imitasjon, der en melodi ble etterlignet i andre stemmer i forskjellige toneleier, eller som en kanon, der stemmene følger etter hverandre på en sekvensiell måte, som i en rekkiessang.
En av de mest kjente komponistene av denne tiden var Giovanni Pierluigi da Palestrina, som var mester i bruk av polyfoni. På ett punkt ble noen komponister litt for ivrige, og komponerte verk med opptil 50 stemmer. Dette førte til at kirken avgjorde at polyfonien måtte begrenses, og at tekst skulle være det viktigste elementet i musikk.
To av de mest populære musikkformene i denne perioden var motetten og messen. Motetten var en flerstemmig komposisjon med tekst fra bibelen. Messen, på den andre siden, var en hel gudstjeneste som bygger på melodien fra motetten.
I tillegg til den religiøse musikken, ble det også skrevet mye verdslig musikk. Madrigaler var sanger på morsmålet som beskrev kjærlighet, humoristiske temaer og hverdagsliv. Dette var en kontrast til den religiøse musikken, og ga folk en mer personlig opplevelse av musikk.
5 SPØRSMÅL
Barokkmusikk
Læringsmål
1. Barokkmusikk som tidsperiode
2. Kjennetegn ved barokkmusikk
3. Nye musikkformer i barokken
4. Viktige komponister i barokken
Diskuter
Barokkmusikk
Barokkmusikk, en tidsperiode i musikkhistorien som strekker seg fra omtrent 1600 til 1750, er kjent for sitt store omfang og imponerende detaljrikdom. Ordet 'barokk' kommer fra det portugisiske ordet 'barocco' som betyr 'uregelmessig perle' eller 'juvel', og er ofte assosiert med overdådighet.
I løpet av denne perioden gikk musikk fra å være en del av kirkelige ritualer til å få en mer sentral rolle i samfunnet. Mens middelalderen og renessansen var dominert av vokalmusikk, så man i barokken en økende vektlegging av instrumentbruk. Musikken skulle ikke lenger bare være til ære for Gud, men også til nytelse for konger og adel. Dette førte til at mange fyrster og konger ansatte sine egne musikere for å skape og framføre musikk til fornøyelse og underholdning.
Barokkmusikken er kjent for sine kjennetegn, som inkluderer triller og sprang, dur- og mollskalaer, og bruk av generalbass-systemet, der bare bass og melodistemme ble notert, mens resten ble improvisert. Orgel og cembalo ble de viktigste akkompagnementinstrumentene. I tillegg kjennetegnes terrassedynamikk, der musikken skifter brått mellom sterkt og svakt, og viderspinning, der det ene musikalske temaet griper inn i det andre.
Barokkperioden så også utviklingen av nye musikkformer. Dette inkluderer opera, som er et dramatisk teaterstykke der alle replikker er sunget, støttet av kor, orkester, sceniske effekter og dramatisk handling, ofte med tragisk utfall. Oratoriet ble utviklet som den religiøse motstykket til operaen, med fokus på bibeltekster og mindre teatral fremføring. Andre musikkformer inkluderer fugen, som ofte blir spilt på orgel og fungerer som en avansert kanon; concerto grosso, orkestermusikk der en gruppe instrumenter har solistoppgaver; solokonserten, med bare ett instrument som solist; og orkestersuiten, som består av ulike danser spilt etter hverandre.
Noen av de mest kjente komponistene i barokkperioden inkluderer Claudio Monteverdi, som ofte blir sett på som pioneren bak operaen; Antonio Vivaldi, mest kjent for fiolinkonsertene sine, spesielt 'De fire årstider'; Johann Sebastian Bach, kanskje en av de mest kjente komponistene i historien, som skapte et enormt korpus av musikk for kirke, orgel, kor, orkester og soloinstrumenter; og Georg Friedrich Händel, kjent for oratoriene sine, spesielt 'Messias'.
5 SPØRSMÅL
Wienerklassisk musikk
Læringsmål
1. Wienerklassisismen (1750-1820)
2. Viktige verktøy
3. Kjennetegn
4. Viktige musikkformer
5. Viktige komponister
Diskuter
Wienerklassisk musikk
Wienerklassisismen, som var den dominerende musikalske stilen fra 1750 til 1820, var en periode med radikale endringer i uttrykket og formen til musikken. Dette var en tid da komponister søkte et nytt, klarere, og lettere uttrykk sammenlignet med den tidligere barokkstilen.
Som navnet tilsier, hadde denne perioden sitt sentrum i Wien, hovedstaden i det som i dag er Østerrike. Dette var ikke bare en musikalsk periode, men også et kulturelt fenomen. Wienerklassisismen var preget av et ønske om å være lettere, mer underholdende, mer dansbar, og mer elegant enn tidligere perioder. En viktig endring var at melodien nå ble viktigere, og det var fritt frem å skape sterke og tiltalende melodier. Samtidig ble det lagt vekt på balanse, med skifting mellom sterke og svake partier, raske og sakte, og skiftende tempo.
Piano og strykeinstrumenter var de mest sentrale instrumentene i denne perioden. Disse instrumentene tillot stor uttrykksmessig bredde, fra det stille og intime, til det dramatiske og ekspansive.
Kjennetegnene ved wienerklassisistisk musikk inkluderte kortere og lettere melodier og temaer enn i barokken, og en større grad av lettfattelighet og folkelighet. Det var vanlig med et hovedtema (en del av musikken) og ett eller flere sidetemaer (en annen del) i verk. Musikkstilen var hovedsakelig homofon, det vil si at bare én stemme spiller melodien, mens de andre stemmene akkompagnerer. Dynamikken ble nå glidende, med gradvis overgang fra svakt til sterkt.
Symfonien utgjorde den viktigste formen for orkesterverk. Denne bestod ofte av fire deler: en rask innledende sats, en langsom sats, en danseliknende sats, og en rask avsluttende sats. Andre viktige musikkformer var sonate, ofte strukturert i tre deler (ABA), strykekvartett, bestående av to fioliner, en bratsj og en cello, og opera, som kunne være både humoristisk og eventyraktig.
De mest aktive komponistene i denne perioden var Wolfgang Amadeus Mozart, Josef Haydn og Ludwig van Beethoven. Disse tre komponistene hadde alle en unik stil, men de delte et fokus på melodisk uttrykk, strukturell balanse og ekspressiv dybde. De bidro sterkt til å forme den wienerklassisistiske stilen, og verkene deres er fremdeles blant de mest spilte og elskede i klassisk musikk.
5 SPØRSMÅL
Romantisk musikk
Læringsmål
1. Romantisk musikk: En historisk utviklingsperiode
2. Demokratisering av musikk
3. Frie kunstnere og virtuosser
4. Viktige instrumenter
5. Musikalske kjennetegn ved romantikken
6. Viktige musikkformer
7. Viktige komponister
Diskuter
Romantisk musikk
Romantisk musikk representerer en viktig utviklingsperiode i musikkhistorien. Det er et tidspunkt da det skjedde en radikalisering av musikkuttrykket, og musikken ble mer subjektiv, dypere og rik på emosjonelt innhold. Denne perioden spente fra rundt 1820 til 1900 og hadde betydelig innflytelse på hvordan musikken ble forstått og verdsatt.
Et sentralt aspekt ved romantisk musikk var at den skulle være til glede for alle mennesker, ikke bare adelen eller de rike. Dette representerte en demokratisering av musikken, der kunsten ikke lenger var bundet av interessene til adelen. Kunstneren skildret følelser, fantasi, glede, sorg, drømmer og håp i verkene sine. Nasjonalromantikken stod sterkt, og det dramatiske ble ofte skildret.
Komponister i romantikken ble ofte regnet som frie kunstnere, noe som betydde at de ikke var bundet til noen. Derfor måtte de ofte selge musikken sin gjennom konserter eller som trykte noter for å tjene til livets opphold. Mange av disse komponistene ble kjent som virtuosar, det vil si mesterlige utøvere på instrumentet sitt. Dette var særlig tydelig på 1800-tallet, da mange komponister, som Chopin og Liszt, gjorde seg kjent som virtuose pianister.
Instrumentene som ble brukt i romantisk musikk inkluderte piano, strykeinstrumenter, treblås, messinginstrumenter og diverse perkusjonsinstrumenter. Orkesteret vokste ofte i størrelse, og dynamikken i musikken ble utvidet.
Verkene fra denne perioden er preget av større orkestre, flere temaer, mer avansert struktur, sterkere og mer brå emosjonelle bevegelser, større dynamiske kontraster og mer variert bruk av klang. Musikken var ikke så bundet av eldre tradisjoner, og komponistene utvidet og utviklet musikalske former for å uttrykke egne ideer og følelser.
Blant de viktigste musikkformene i romantikken finner vi symfoni, romanser (eller Lied), symfoniske dikt, orkestersuiter og solokonserter. Disse formene ble brukt for å skape musikk med dyp emosjonell resonans, som ofte reflekterte den individuelle kunstnerens indre liv.
Noen av de mest aktive komponistene i denne perioden inkluderer Franz Peter Schubert, Frédéric François Chopin, Johannes Brahms, Hector Berlioz og Edvard Grieg. Disse komponistene bidro til å forme og definere den romantiske perioden gjennom musikken sin, og har hatt en varig innflytelse på musikkhistorien. De skapte verk som reflekterte sin tidsperiode, men som også har bevart sin relevans og appell frem til i dag.
5 SPØRSMÅL
Impresjonistisk musikk
Læringsmål
1. Hva er impresjonistisk musikk?
2. Kjennetegn ved impresjonistisk musikk
3. Viktige komponister innen impresjonistisk musikk
4. Impresjonistisk musikks påvirkning
Diskuter
Impresjonistisk musikk
Impresjonistisk musikk, som begynte rundt 1900-tallet, markerte et stort avvik fra den romantiske måten å skrive musikk på, med sin tydelige forandring i tonalitet, harmoni, struktur og takt. Dette var en reaksjon på den omfavnende og ofte overdrevne følelsesmessige uttrykksevnen til romantisk musikk. Komponistene av impresjonistisk musikk hadde en tendens til å bruke musikken til å skildre stemninger og atmosfærer, i stedet for å fortelle en konkret historie eller uttrykke et spesifikt følelsesinnhold.
Impresjonistisk musikk fikk navnet sitt fra en kunstkritiker som brukte termen for å beskrive Claude Monet sitt maleri "Impression, Sunrise". Begrepet ble siden overført til musikk for å skildre en lignende stil der fokuset ble flyttet fra struktur og form til sanseinntrykk og stemninger.
I impresjonistisk musikk ble tradisjonelle tonale strukturer og akkordprogresjoner ofte erstattet av atonale, polytonale og nye, uvanlige akkorder og akkordrekkefølger. I stedet for å konsentrere seg om melodiske temaer, er det stemninger og klanger som dominerer. Rytmisk sett kan det være vanskelig å identifisere en tydelig puls eller takt, noe som gjør musikken flytende og ustabil.
Instrumentene ble også brukt på nye måter i impresjonistisk musikk. For eksempel kan man finne utbredt bruk av perkusjon, ukonvensjonelle spilleteknikker og variasjoner i dynamikk og artikulasjon som bidro til den særegne klangfargen.
Noen av de mest aktive komponistene av impresjonistisk musikk inkluderer Claude Achille Debussy, som er kjent for den innovative bruken av harmoni og orkestrering. Harald Sæverud, en norsk komponist, skapte musikk som var kjennetegnet av sterke melodier og klar rytme, men som samtidig inneholdt elementer av impresjonismen. Dmitrij Sjostakovitsj, Béla Bartók og Igor Stravinskij, selv om de ikke alltid er direkte assosiert med impresjonismen, har også skapt verk som kan settes i denne konteksten på grunn av deres eksperimentelle tilnærminger til tonalitet, harmoni og rytme.
Impresjonistisk musikk, med sin rikdom av stemninger og klangfarger, har hatt en stor påvirkning på utviklingen av musikk i det 20. århundre og frem til i dag. Den representerer en tid der komponister begynte å eksperimentere med nye uttrykk og teknikker, og har dermed gitt oss en rekke mesterverk som fortsatt fascinerer lyttere i dag.
5 SPØRSMÅL