1.1C-dur-skalaen
C-- er en av de mest grunnleggende og ofte brukte musikalske skalaene. Den er kjent som den 'naturlige' skalaen fordi den består av de hvite tangentene på et piano, og har ingen kryss eller b. Det betyr at den har ingen høyere eller lavere toner, og det gjør den til et ideelt startpunkt for musikklæring og komposisjon.
Selv om det er mange måter å organisere toner på, er den den mest grunnleggende og vanligste måten i vestlig musikk å bruke skalaer på. En skala er rett og slett en rekke toner som blir spilt i en spesiell rekkefølge. C-dur-skalaen består av sju toner: C, D, E, F, G, A og H.
1.2H eller B, tonika og ters
Men vent litt, kanskje du tenker at du kjenner til C-dur-skalaen som: C, D, E, F, G, A og B. Dette kan forvirre noen, men det er ganske enkelt å forklare. I tyske og nordiske musikktradisjoner, blir tonen B ofte kalt H. Dette skiller seg fra den mer internasjonale notasjonen der vi bruker B i stedet for H. Men selv om vi kaller den siste tonen for B eller H, er oppbyggingen av skalaen den samme. Den er en sekvens av hele og halve tonetrinn, arrangert slik: hel, hel, halv, hel, hel, hel, halv. Dette mønsteret gir C-dur-skalaen, med en blanding av harmoni og kontrast som ligger til grunn for mye av den musikken vi hører hver dag.
C-dur er en «dur»-skala, som betyr at den har en «glad» eller «lystig» klang. Dette kommer av måten tonene er ordnet på, spesielt forholdet mellom den første tonen (kalt «») og den tredje tonen (kalt «»). I C-dur er tonika C og tersen E. Forholdet mellom disse to tonene hjelper til med å gi C-dur den karakteristiske lyden.
