VURDERINGSPLAN
TEMASPØRSMÅL
LÆRINGSPLAN
Tonearter og akkorder er som byggeklosser i musikk. En toneart er et musikkteoretisk begrep brukt for å definere skalaen et musikkstykke er bygget over. De mest kjente er dur og moll. Dur er ofte lystig, mens moll kan virke litt sorgfullt. En akkord er når man spiller flere toner samtidig, og akkorder består som regel av tre eller flere toner. En D-dur akkord, for eksempel, består av tonene D, F# og A. Når vi lager musikk, velger vi en toneart, så bruker man akkorder og melodier som passer til den tonearten. Så enkelt, men også så magisk!
Grunntonerekka
Læringsmål
1. C-dur-skalaen
2. Skalaer
3. Tonene i C-dur-skalaen
4. Oppbygningen av C-dur-skalaen
5. C-dur som en 'dur'-skala
DISKUTER
C-dur-skalaen er en av de mest grunnleggende og ofte brukte musikalske skalaene. Den er kjent som den 'naturlige' skalaen fordi den består av de hvite tangentene på et piano, og har ingen kryss eller b. Det betyr at den har ingen høyere eller lavere toner, og det gjør den til et ideelt startpunkt for musikklæring og komposisjon.
Selv om det er mange måter å organisere toner på, er den den mest grunnleggende og vanligste måten i vestlig musikk å bruke skalaer på. En skala er rett og slett en rekke toner som blir spilt i en spesiell rekkefølge. C-dur-skalaen består av sju toner: C, D, E, F, G, A og H.
Men vent litt, kanskje du tenker at du kjenner til C-dur-skalaen som: C, D, E, F, G, A og B. Dette kan forvirre noen, men det er ganske enkelt å forklare. I tyske og nordiske musikktradisjoner, blir tonen B ofte kalt H. Dette skiller seg fra den mer internasjonale notasjonen der vi bruker B i stedet for H. Men selv om vi kaller den siste tonen for B eller H, er oppbyggingen av skalaen den samme. Den er en sekvens av hele og halve tonetrinn, arrangert slik: hel, hel, halv, hel, hel, hel, halv. Dette mønsteret gir C-dur-skalaen, med en blanding av harmoni og kontrast som ligger til grunn for mye av den musikken vi hører hver dag.
C-dur er en "dur"-skala, som betyr at den har en "glad" eller "lystig" klang. Dette kommer av måten tonene er ordnet på, spesielt forholdet mellom den første tonen (kalt "tonika") og den tredje tonen (kalt "tersen"). I C-dur er tonika C og tersen E. Forholdet mellom disse to tonene hjelper til med å gi C-dur den karakteristiske lyden.
5 SPØRSMÅL
Dur-skalaen i forskjellige tonearter
Læringsmål
1. Dursskalaer
2. Bruk av tegn
3. Oppbygning av durskalaer i ulike tonearter
4. Generelle regler
DISKUTER
Dur-skalaer er viktige elementer i musikk og gir oss det grunnleggende grunnlaget for det vi hører som harmoni og melodi. Noen ganger blir de kalt 'major scales' på engelsk, og det er de vi bruker mest i vestlig musikk. I denne teksten skal vi diskutere hvordan dur-skalaer er konstruert i ulike tonearter.
En dur-skala er bygd opp av sju toner. Når vi starter på C, får vi C-dur-skalaen: C D E F G A H. Rekkefølgen mellom tonene i en dur-skala er helt fast: to hele trinn, ett halvt trinn, tre hele trinn og ett halvt trinn. På denne måten blir avstanden mellom tonene i C-dur-skalaen: C til D (helt trinn), D til E (helt trinn), E til F (halvt trinn), F til G (helt trinn), G til A (helt trinn), A til H (helt trinn) og H til C (halvt trinn).
Oppbyggingen av dur-skalaer skal ALLTID være den samme, uansett hvilket utgangspunkt vi har. Når vi skal bygge opp en dur-skala fra et annet utgangspunkt enn C, må vi ta i bruk fortegn. Fortegnene er # (kryss, som hever tonen ett halvt trinn) og b (b, som senker tonen ett halvt trinn).
La oss se hvordan det blir i G-dur. Uten å ta i bruk fortegn, vil tonene være: G A H C D E F. Men hvis vi følger oppbyggingen av dur-skalaen, får vi et problem mellom E og F. Her er det bare ett halvt trinn, men i en dur-skala skal det være ett helt trinn mellom den sjette og sjuende tonen. For å løse dette problemet, må vi heve tonen F ett halvt trinn. Det gjør vi ved å sette et # foran tonen, som da blir en F#. Så G-dur-skalaen vår blir: G A H C D E F#.
Denne prosessen gjentas for alle toneartene. Hvis vi tar A som utgangspunkt, får vi følgende toner: A H C D E F G. Her må vi heve C til C# og G til G# for å få rett oppbygging av dur-skalaen. Så A-dur-skalaen blir: A H C# D E F# G#.
Dette systemet med trinn mellom tonene og bruk av fortegn er grunnlaget for alle dur-skalaene. Slik kan vi bygge opp dur-skalaer i alle tonearter, og alltid sikre oss at oppbyggingen er riktig.
5 SPØRSMÅL
Kvintsirkelen
Læringsmål
1. Hva er kvintsirkelen?
2. Hvorfor er kvintsirkelen nyttig?
3. Hvordan kan kvintsirkelen brukes?
4. Huskeregler
DISKUTER
Kvintsirkelen er et hjelpemiddel som musikere, komponister og arrangører bruker for å visualisere de tolv tonene vi finner i den kromatiske skalaen. Dette konseptet er basert på det musikalske intervallet kjent som en "ren kvint", som er en avstand mellom to toner som er fem diatoniske trinn nedenfor eller over.
For å forstå kvintsirkelen, må vi først forstå hvordan tonene er arrangert. I midten av sirkelen har vi tonen C. Om vi følger sirkelen med klokken, vil vi finne fallende kvinter, det vil si toner som ligger en ren kvint under den forrige tonen i rekken. Med andre ord, for hver bevegelse vi gjør mot klokken, flytter vi oss fem trinn ned i toneraden.
Men kvintsirkelen er mer enn bare en visuell fremstilling av de tolv tonene. Den kan også hjelpe oss med mange andre aspekter ved musikk:
1. Faste fortegn: Kvintsirkelen hjelper oss å finne ut hvor mange faste fortegn det er i en gitt toneart. For eksempel, om vi ser på tonen G i kvintsirkelen, ser vi at det er en firkant (#) etter tonen. Dette betyr at tonearten G har en fast # (F#).
2. Tonearter med b og #: Kvintsirkelen kan også hjelpe oss med å bestemme hvilke toner som skal være b eller # i en gitt toneart. For eksempel, om vi ser på tonearten D, ser vi at det er to # etter tonen, noe som betyr at tonearten D har to faste # (F# og C#).
3. Harmonisering av melodier: Når vi skal harmonisere en melodi, kan kvintsirkelen hjelpe oss med å velge de rette akkordene. Ved å følge sirkelen, kan vi finne tonene som harmoniserer best med melodien.
4. Parallelle tonearter: Kvintsirkelen viser også hvordan de ulike toneartene er relatert til hverandre. For eksempel, C-dur og a-moll er parallelle tonearter fordi de deler de samme tonene. De ligger på motsatt side av kvintsirkelen.
Kvintsirkelen er et verktøy som gjør det enklere å forstå hvordan toner og tonearter fungerer sammen i musikk. Med den kan musikere og komponister lage mer komplekse og interessante komposisjoner.
For å huske rekkefølgen på disse tonene kan vi enten telle oss frem til rene kvinter (dvs. 7 halve trinn) eller lære oss noen huskeregler. De huskereglene du skal få lære her vil du også få nytte av når du skal finne frem til faste fortegn i en toneart.
For b-toneartene (tonene på venstre side i kvintsirkelen ovenfra og ned) har vi denne regelen: Far Bessøkte Esspen Asspen Dessuten Gesspen . For #-toneartene (tonene på høyre side i kvintsirkelen ovenfra og ned) har vi denne regelen: Gå Du Aldri Etter Hallgeir si Fiskestang
5 SPØRSMÅL
Durakkorden
Læringsmål
1. Definisjon av Dur-akkorden
2. Bestanddelene av Dur-akkorden
3. Eksempel med C-dur akkorden
4. Å spille dur-akkorden
DISKUTER
Dur-akkorden er en av de fundamentale byggesteinene i musikken, og det er viktig å forstå hvordan de fungerer for å kunne spille, skrive eller analysere musikk på en effektiv måte. En dur-akkord, som er en type treklang, består av tre toner: grunntone, stor ters og stor/rein kvint.
Grunntone: Dette er den første og oftest laveste tonen i en dur-akkord. Denne tonen bestemmer navnet på akkorden. For eksempel, om grunntonen er C, så vil akkorden bli kalt C-dur.
Stor ters: Dette er den midterste tonen i en dur-akkord, og den ligger fire halve toner (to hele toner) over grunntonen. Om grunntonen er C, vil den store tersen være E.
Stor/Rein kvint: Dette er den siste og oftest høyeste tonen i en dur-akkord, og den ligger sju halve toner (tre og en halv hele toner) over grunntonen. Om grunntonen er C, vil den store/reine kvinten være G.
I det musikalske alfabetet har vi tolv toner (A, A#, B, C, C#, D, D#, E, F, F#, G, G#) før vi når opp til neste oktav. Å telle halve toner kan virke litt forvirrende i begynnelsen, men med litt øving vil det bli enklere.
Man kan visualisere og spille en C-dur akkord på et piano eller keyboard ved å trykke på C (grunntonen), E (stor ters), og G (rein/stor kvint) samtidig. På en gitar vil du normalt bruke fingrene dine til å trykke på de riktige strengene på de riktige banda for å lage en C-dur akkord.
5 SPØRSMÅL
Moll-akkorden
Læringsmål
1. Definisjon
2. Sammensetning
3. Eksempel
4. Pianoinstruksjon
5. Andre mollakkorder
7. Utvidede moll-akkorder
DISKUTER
Mollakkordet, også kjent som molltreklangen, er preget av en litt mørkere, mer melankolsk tone enn den lysere, glade durakkorden.
Mollakkorden består av tre toner: grunntonen, en liten ters over grunntonen, og en kvint over grunntonen. Grunntonen er den første tonen i akkorden og gir akkorden navnet. For eksempel, i en C-mollakkord er C grunntonen.
Den lille tersen er det som skiller mellom en durakkord og en mollakkord. I en mollakkord er tersen 'liten', som betyr at det er tre halve toner mellom grunntonen og tersen. I vårt eksempel med C-moll er den lille tersen Eb (E flat), som ligger tre halve toner over C.
Kvinten er den siste tonen i treklangen, og ligger sju halve toner over grunntonen. I C-mollakkorden er kvinten G.
Så, for å oppsummere, består en C-mollakkord av tonene C (grunntonen), Eb (den lille tersen), og G (kvinten).
På et piano vil du finne C-mollakkorden ved å spille C, Eb, og G samtidig. C er den hvite tangenten rett til venstre for de to svarte tangentene i midten av pianoet. Eb er den svarte tangenten rett til høyre for C, og G er den hvite tangenten rett til venstre for de tre svarte tangentene litt lenger til høyre.
Så når du spiller en C-mollakkord på pianoet, skal du trykke på disse tre tangentene samtidig. Du vil da høre den karakteristiske mørke, melankolske tonen av en mollakkord.
Det er viktig å merke seg at alle mollakkorder følger samme mønster: grunntonen, en liten ters over, og en kvint over grunntonen. Så en F-mollakkord vil bestå av F (grunntonen), Ab (den lille tersen), og C (kvinten), og så videre.
5 SPØRSMÅL
Akkorder med flere toner
Læringsmål
1. Hva er akkorder?
2. Hva er septimakkorder?
3. Hvordan er septimakkorder i dur og moll bygget opp?
4. Hva er forskjellen mellom dur- og moll-septimakkorder?
5. Hva er bruken av septimakkorder?
DISKUTER
Akkorder er en samklang av to eller flere toner som blir spilt samtidig. Når disse tonene blir kombinert, skaper de en unik klang som vi identifiserer som en akkord. Det er mange ulike typer akkorder, og de kan bli klassifisert etter hvor mange toner de har, hvilke intervall de inneholder, og hvordan de blir brukt i et musikalsk stykke.
Et av de vanligste eksemplene på akkorder med flere toner er septimakkorden, også kjent som en firklang. Septimakkorden bygger på en treklang, som kan være dur eller moll, og legger til en fjerde tone som ligger en liten ters fra kvinten. Denne fjerde tonen er den sjuende tonen fra grunntonen, noe som gir septimakkorden sitt navn (septim kommer fra latin og betyr 'sjuende').
Septimakkorden er interessant fordi den har en kompleks klang som kan skape en spennende effekt i musikk. Det er flere varianter av septimakkorden, avhengig av hvilken grunntone og hvilken type treklang (dur eller moll) som blir brukt.
La oss se på septimakkord i dur og moll. En dur-septimakkord er bygd opp av en dur-treklang og en liten septim. For eksempel, i C-dur septimakkord (C7) har vi tonene C (grunntonen), E (stor ters), G (kvinten), og Bb (liten septim). En moll-septimakkord er bygd opp av en moll-treklang og en liten septim. For eksempel, i C-moll septimakkord (Cm7) har vi tonene C (grunntonen), Eb (liten ters), G (kvinten), og Bb (liten septim).
Det er viktig å merke seg at septimen er den samme tonen både i dur- og moll-septimakkord, men fordi grunntonen og tersen er ulike, vil de to typene septimakkorder ha ulik klang. Dur-septimakkorden har en mer livlig og klar klang, mens moll-septimakkorden har en mer dyster og melankolsk klang. Begge kan brukes for å skape dynamikk og interesse i et musikalsk stykke.
5 SPØRSMÅL
Omvending
Læringsmål
1. Grunnleggende om akkorder
2. Omvending av treklanger
3. Omvending av firklanger
4. Hovedtreklanger i en toneart
DISKUTER
Omvending av akkorder er å endre plasseringen eller sekvensen av tonene i en akkord. Vanligvis er akkordene skrevet med grunntonen nederst, det vil si i grunnstilling. Men tonene i akkorden kan endres i hvilken rekkefølge de spilles uten at det påvirker identiteten til akkorden. Dette er fordi akkorden er definert av de spesifikke tonene den inneholder, ikke av plasseringen av disse tonene.
For eksempel, en C-dur treklang består av tonene C, E og G. I grunnstilling vil C være den laveste tonen. Men hvis vi endrer rekkefølgen til E, G, C eller G, C, E, så har vi laget en omvending av akkorden, uten at den mister sin identitet som en C-dur akkord.
En treklang har to omvendinger. For C-dur treklang vil de se slik ut:
- Første omvending: E (tersen) nederst, med G og C oppå.
- Andre omvending: G (kvinten) nederst, med C og E oppå.
For firklanger er det en ekstra tone, og dette gir oss muligheter for en tredje omvending. Hvis vi ser på en C-dur7 akkord, som består av tonene C, E, G og B, vil vi ha følgende omvendinger:
- Første omvending: E (tersen) nederst, med G, B og C oppå.
- Andre omvending: G (kvinten) nederst, med B, C og E oppå.
- Tredje omvending: B (septimen) nederst, med C, E og G oppå.
En viktig del av musikkteori er å forstå hvordan akkordene fungerer i ulike tonearter. I alle tonearter, enten dur eller moll, har vi tre hovedtreklanger. Disse er grunntonen, den fjerde og den femte tonen i tonearten. For eksempel, i C-dur er hovedtreklangene C-dur, F-dur og G-dur. Hvis du lærer deg disse hovedtreklangene, vil du kunne akkompagnere de fleste sanger i den gitte tonearten.
5 SPØRSMÅL