VURDERINGSPLAN
TEMASPØRSMÅL
LÆRINGSPLAN
Et eventyr er som en magisk dør til en annen verden. Når du leser eller skriver et eventyr, går du inn i en rolle og lever deg inn i en historie. Et manus er som et kart over den historien. Verb forteller oss hva som skjer, som 'springer', 'spiser' eller 'drømmer'. Replikker er ordene personene i eventyret sier. Et hermetegn (') viser ofte eierskap, som 'hundens ball'. En bindestrek (-) binder sammen ord, som i 'eventyr-verden'. Tankestrek (–) er som et lite pust i teksten. 'Å' og 'og' er ulike. 'Å' brukes før verb, 'og' binder sammen setninger eller ord. Dobbel konsonant endrer uttale, som 'latters' og 'ler'. Dette skal du få prøve på nå!
Eventyr
Læringsmål
1. Eventyr
2. Opprinnelsen til eventyr
3. Utbredelse
4. Formålet
5. Folkeeventyr
6. Typene av eventyr
7. Skjemteeventyr
8. Dyreeventyr
Diskuter
Et eventyr er en form for fortellende diktning som har vært til stede i samfunnet siden den eldste tiden vi kjenner til. De fleste eventyrene ble til lenge før bøkenes tid, og har i stedet blitt overlevert muntlig fra generasjon til generasjon. Eventyr kan være både underholdning og en kilde til livsvisdom, da de ofte formidler dypere meninger og moral.
Innholdet i eventyr kan variere stort, men de har ofte overnaturlig innhold. De handler ofte om overnaturlige, fantastiske og utrolige hendelser. For eksempel kan de handle om troll, nøkken og huldra. Slike eventyr med overnaturlig innhold kaller vi ofte for undereventyr.
I tillegg til undereventyr, har vi også novelleeventyr og legendeeventyr. Novelleeventyr er eventyr som ikke involverer overnaturlige vesener, men heller forteller en kort, ofte morsom historie. Legendeeventyr derimot, handler ofte om religiøse temaer og helgener.
Eventyr kan også være skjemteeventyr. Dette er eventyr som gjør narr av personer og egenskaper, og ofte er det personer i ledende stillinger i lokalsamfunnet som blir spottet. Denne formen for eventyr bruker humor og spotting som verktøy for å formidle en historie og en moral.
En annen form for eventyr er dyreeventyr. I dyreeventyrene er hovedpersonen ofte et dyr med menneskelige egenskaper. Dyreeventyrene forteller gjerne om en kort hendelse, en episode eller situasjon, og bruker dyrenes menneskelige egenskaper til å formidle en dypere mening.
Det er interessant å merke seg at eventyr er kjent over hele verden, og det er mange fellestrekk og forskjeller mellom slik folkediktning i ulike land. Eventyr vi ikke kjenner opphavet til, kaller vi for folkeeventyr. Her i Norge er nok de mest kjente folkeeventyrene de som Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe skrev ned.
Det som er spesielt med eventyr, er at de selv ikke gir seg ut for å være sanne. De er ikke ment som en faktisk fremstilling av virkeligheten, men heller som en måte å formidle visdom, moral og underholdning på. Eventyr har gjennom tidene spilt en viktig rolle i å formidle kultur, tradisjoner og verdier, og har til og med i dag en viktig plass i kulturen vår.
5 SPØRSMÅL
Sjangertrekk til eventyr
Læringsmål
1. Ubestemt tid og sted
2. Personene
3. Andre vesener
4. Helten eller heltinnen
5. Magiske tall
6. Gjentagelse
7. Reise
8. Hjelp
9. Kamp
10. Faste uttrykk
11. Moral
12. Slutten
13. Muntlig språk
Diskuter
Eventyr er en svært populær litterær sjanger som har sine egne kjennetegn. De tradisjonelle sjangertrekkene til et eventyr gjør det lett å skille fra andre typer fortellinger.
Et av de første sjangertrekkene vi ser er at eventyrene har ubestemt tid og sted. Handlingen er ikke tidfestet, slik vi ser i den velkjente eventyrstarten "Det var en gang ...". Stedet der handlingen skjer er også ikke knyttet til et spesifikt sted på kartet, og er gjerne steder som "Østafor sol og vestafor måne", "Bak de syv blåner", eller "I skogen".
I eventyrene møter vi ofte en oversiktlig skare med personer. Disse kan være snille eller slemme, unge eller gamle, kloke eller dumme, vakre eller stygge. De samme personene kan dukke opp i flere eventyr, som for eksempel brødrene Per, Pål og Espen Askeladd. I tillegg til mennesker, kan andre vesener som dyr, fugler og planter, og overnaturlige vesener som troll, være med i handlingen. Disse kan gjerne ha menneskelige egenskaper, som i eventyret "Hvorfor bjørnen er stubbrumpa".
Helten eller heltinnen i eventyret er sentrale figurer. De blir ofte satt på én eller flere prøvelser, og er den som leder handlingen fremover. Askeladden, som er helten i "Askeladden og de gode hjelperne", er et godt eksempel på dette.
Magiske tall er også et kjennetegn på eventyr. Tallene 3, 7, 9 og 12 dukker ofte opp, slik vi ser i "De tre bukkene Bruse som skal til setra for å gjøre seg fete" og i hvordan Askeladden bruker syv gjenstander når han skal målbinde prinsessen. Det er også vanlig med troll som har ni hoder.
Gjenta er et viktig element i eventyrene, og gjør dem lette å huske og fortelle. Handlingen gjentar seg ofte, slik som i "De tre bukkene Bruse".
Reise er et annet kjennetegn på eventyr. Helten og andre personer legger ofte ut på en reise for å nå et mål, som i eventyret om "Prinsessen som ingen kunne målbinde". På denne reisen får helten ofte hjelp av gode hjelpere, spesielt når helten er snill og selv gir hjelp.
Konflikt og kamp er sentralt i mange eventyr, som når de tre bukkene Bruse møter på broen.
Eventyr bruker ofte faste uttrykk, både for innledningene og i avslutningene. "Langt om lenge" og "Langt og lengre enn langt" er slike uttrykk. Moralen i eventyret er at vi kan lære noe av det, og at det gode får sin lønn og den onde sin straff. Eventyrene slutter ofte med faste avslutningsuttrykk, som "Så levde de lykkelig alle sine dager" eller "Snipp, snapp, snute, så er eventyret ute".
5 SPØRSMÅL
Lese eventyr
Læringsmål
1. Opplev det du leser
2. Les med innlevelse
3. Forberedelser
4. Lytte og formidle
5. Les ut fra stemningen
6. Publikum
7. Teknikk og øvelse
Diskuter
Å lese eventyr høyt kan være en utfordring, men ved å følge noen grunnleggende prinsipper kan man skape en fremragende leseopplevelse for tilhørerne. En høytlesning av eventyr er ikke bare en overføring av tekst fra papir til øre, men det er en levende gjenfortelling av en fortelling som er både engasjerende og underholdende.
For det første, er det viktig at du selv opplever det du leser. Eventyret skal ikke bare formidles, det skal leves. Det er nødvendig å kjenne fortellingen, å kjenne stemningen, å leve seg inn i personene. Det er her innlevelsen kommer inn. For å lese med innlevelse, må man variere både tempo, pauser, stemmestyrke og toneleie. Om handlingen er intens, bør lesningen reflektere dette. Dersom det er et rolig og ettertenksomt avsnitt, bør dette også reflekteres i måten man leser på.
Det kan være lurt å lese gjennom eventyret på forhånd. Dette vil hjelpe deg å forstå både innholdet og formen på fortellingen, slik at du kan forberede deg på hvordan du best skal formidle det til tilhørerne dine. Når du leser høyt, er det også viktig å lytte. Lytte til teksten, lytte til din egen stemme, og lytte til reaksjonene fra publikum.
Når man leser eventyr, skal man også ha i tankene hvordan stemningen er. Er det skummelt? Er det komisk? Bygger spenningen seg opp? Hva slags typer er personene? Hvordan høres replikkene ut? Man må også kaste seg ut i lesningen og vise et oppriktig engasjement.
Å lese for en gruppe krever også en viss grad av øyekontakt. Dette er viktig både for å fange publikums oppmerksomhet og for å kunne tilpasse lesningen etter reaksjoner. Høytlesning er et samspill mellom den som leser høyt og den som blir lest for. Man kommer langt med å bruke stemme, pauser og tempo til å underbygge stemningen og handlingen.
Til sist, men ikke minst, er det øving som gjør mester når det kommer til høytlesning. Det kan være lurt å øve seg på å lese høyt, og å eksperimentere med å gi ulike stemmer til karakterene i eventyret. Å mestre høytlesning er en prosess, men med tiden og øvingen kan man skape en minneverdig opplevelse for tilhørerne.
5 SPØRSMÅL
Manus til eventyr
Læringsmål
1. Identifisere roller i eventyret
2. Fordel roller mellom medlemmene i lesegruppen
3. Skriv ned navnene på rollene og hva de sier
4. Bruk replikker
Diskuter
Å lage et manus av et eventyr kan være en spennende prosess som kombinerer kreativitet med struktur. Først og fremst må man identifisere noen viktige elementer, slik som antallet roller, og så fordele disse rollene mellom medlemmene i lesegruppen. Etter det blir det essensielt å skrive ned hva hver rolle sier, ved bruk av replikker. La oss gå grundigere inn i hvert av disse trinnene.
Første trinnet er å finne antallet roller i eventyret. Rollene kan variere i størrelse og viktighet, men alle er essensielle for at historien skal kunne utfolde seg. Hovedrollene er vanligvis de som driver handlingen fremover, mens birollene bidrar til å skape dybde og kompleksitet i fortellingen. For å identifisere rollene, må du lese eventyret nøye og merke deg hvem som deltar i handlingen. Det kan være mennesker, dyr, objekter eller til og med abstrakte krefter.
Neste trinn er å fordele rollene mellom medlemmene i lesegruppen. Dette kan gjøres på mange måter, men det er viktig å ta hensyn til hver enkelts interesseområder og evner. Dersom det er flere roller enn det er medlemmer, kan noen medlemmer ta på seg mer enn én rolle. Alternativt, om det er for mange medlemmer, kan noen roller deles mellom flere personer.
Tredje trinnet er å skrive ned navnene på rollene og hva de sier. Dette kan du gjøre ved å lage en liste over alle rollene, og så skrive ned hva hver av dem sier i eventyret. Det er viktig å være nøyaktig i denne prosessen, for det er her du faktisk skaper manus. Husk å inkludere alle detaljer, inkludert pauser, endringer i tonefall, og andre lydlige uttrykk.
Det siste trinnet er å bruke replikker. Replikker er den delen av manus som bestemmer hva hver rolle skal si. De er som oftest skrevet i første person, og dekker alt fra dialog til indre monolog. Når du skriver replikker, er det viktig å huske at du ikke bare skriver det karakterene sier, men også hvordan de sier det. Bruk detaljer for å beskrive tonefall, tempo, og andre viktige aspekter ved tale.
Å lage et manus fra et eventyr kan være en krevende prosess, men det er også en svært givende aktivitet som kan hjelpe til med å utvikle både skrive- og leseferdighetene dine. Med litt øving, vil du bli i stand til å lage engasjerende og underholdende manuskripter basert på favoritteventyrene dine. Lykke til!
5 SPØRSMÅL
Verb
Læringsmål
1. Hva er et verb?
2. Verb kan bøyes i tid
3. Infinitiv
4. To hovedgrupper
5. Infinitiv på bokmål og ending
6. Svake verb
7. Sterke verb
8. Bøying av sterke verb
9. Slå opp verbet
10. Tidene for verb viser når noe skjer
11. Bøyde (finite) former av verbet
12. Ubøyde (infinite) former av verbet
Diskuter
Et verb er en viktig ordklasse som forteller oss hva noen gjør, hva som skjer, eller som uttrykker en handling, prosess, eller tilstand. Eksempler på verb inkluderer "springe", som er en handling, "vokse", som er en prosess, og "leve", som er en tilstand. Verb kan bøyes i tid: nåtid (presens), fortid (preteritum) og framtid (futurum). I tillegg har verb en ubøyd form, kalt infinitiv, der vi setter infinitivsmerket "å" foran, som i "å være".
Det er viktig å merke seg at infinitivsmerket "å" hører med til ordklassen subjunksjoner. Verb deles inn i to hovedgrupper: sterke verb og svake verb. Disse gruppene hører stort sett til samme gruppe både i bokmål og nynorsk. På nynorsk kan infinitiven ende på -a eller -e, for eksempel "å lese" eller "å lesa". Vi finner også det som blir kalt kløyvd infinitiv i norsk, som er et fenomen der infinitivsmerket og infinitiven blir skilt av et annet ord, for eksempel i uttrykket "å ikke vite".
Svake verb har faste endinger i preteritum: -a, -te, -dei, -dde. For eksempel "hoppa", "stupte", "levde", "snudde". Svake verb kan deles inn i fire grupper. A-verb, som "kaste", ender på -a i preteritum ("i går danset jeg"), og på -ar i presens på nynorsk ("nå danser jeg"). På bokmål ender a-verb på -a eller -et i preteritum, og -er i presens.
E-verb, som "lyse" eller "leve", ender på -te eller -dei i preteritum ("lyste/levde") og -er i presens ("lyser/lever"). I presens perfektum har disse verbene endingen -t eller -d på bokmål, og -t, -d eller -dd/-tt på nynorsk ("har lyst, har levd/levt, har greid/greitt").
Sterke verb har ikke et fast bøyingsmønster slik som svake verb, og de har ikke ending i preteritum. For eksempel, "spring" forblir "spring" i preteritum på nynorsk. Mange sterke verb har vokalbytte, som "å fare" som blir til "fer" i presens, "fór" i preteritum, og "har faret" i presens perfektum. Når det kommer til bøyningen av sterke verb i nynorsk, følger de ofte et mønster basert på vokalen i infinitiven. Verb med vokalen "i", som "skrive", blir bøyd etter mønsteret i - ei - i, som i "drive", "gripe", "rive", "sige", "skine", "skrike", "slite", "stige", "svike".
Verb med vokalen "y", som "bryte", blir bøyd etter mønsteret y - au - o, som i "fly(ge)", "fyke", "krype", "lyge", "nyte", "ryke", "smyge", "skyte", "stryke". Verb med vokalen "e", som "bære", blir bøyd etter mønsteret e — a — o, som i "rekke", "skjære", "slippe", "stjele", "strekke", "være".
Verb med vokalen "e", som "lese", blir bøyd etter mønsteret e - a - e, som i "ete" (får å i preteritum), "drepe", "reke". Verb med trange o i preteritum, som "står", blir bøyd som "stå" ("fare", "slå", "ta/take", "veie", "vokse").
Når man skal bruke et verb, er det nyttig å slå opp grunnformen (infinitiven) for å se hvordan det bøyes. Vær oppmerksom på at et ord kan bety flere ting, og kan høre til ulike ordklasser. Tider i et verb viser når noe skjer, har skjedd, eller skal skje. Presens er nåtid, men kan også brukes for å uttrykke framtid. Preteritum er fortid, mens presens perfektum forteller at noe har skjedd.
Det finnes to hovedtyper / former av verbet: bøyde (finite) og ubøyde (infinite) former. De bøyde formene er presens (nåtid), preteritum (fortid) og imperativ (bydeform). De ubøyde formene er infinitiv, presens partisipp og perfektum partisipp.
Mer om bøying av verb
5 SPØRSMÅL
Anførselstegn
Læringsmål
1. Når skal man bruke anførselstegn?
2. Hvordan bruker man hermetegn?
3. Hva er alternativene til anførselstegn?
4. Hva skal man huske når man bruker anførselstegn?
Diskuter
Anførselstegn er et kraftig verktøy når man vil fremheve en del av teksten eller vise at en del av teksten skiller seg fra resten. Anførselstegn er særlig nyttige for å fremheve spesielle ordgrupper, setninger eller uttrykk som har en særskilt funksjon eller betydning i teksten.
Man bruker anførselstegn ved å plassere dem rundt den teksten man vil fremheve. De står foran og etter den fremhevede teksten, og det er ingen mellomrom mellom anførselstegnet og teksten det omslutter. For eksempel, i setningen "Han sa "gå vekk!" med en hard tone," er "gå vekk!" den fremhevede teksten, og det er fremhevet med anførselstegn.
Bruken av anførselstegn er et visuelt grep som gjør det lett for leseren å identifisere de spesielle delene av teksten. Det er som å tegne et bilde rundt noe spesielt, noe som gjør at det skiller seg ut i en tekst.
Når man skal velge mellom å bruke anførselstegn og kursivering, kommer det an på hva man ønsker å oppnå. Om man ønsker å fremheve noe i en tekst, som et viktig poeng eller et sitat, er anførselstegn ofte det beste valget. Dette er fordi de visuelt skiller seg ut mer fra resten av teksten enn hva kursivering gjør. Men om man ønsker å gi et ord eller et uttrykk en subtil fremheving, eller om man ønsker å indikere at et ord eller uttrykk blir brukt på en litt uvanlig måte, kan kursivering være det beste valget.
Til slutt, det er viktig å bruke anførselstegn og kursivering med omhu. Overforbruk kan gjøre teksten vanskelig å lese og kan distrahere leseren. Bruk disse verktøyene til å hjelpe leseren å forstå teksten bedre, ikke for å forvirre eller overvelde.
5 SPØRSMÅL
Bindestrek
Læringsmål
1. Bindestrek i sammensatte ord
2. Unntak fra hovedregelen
3. Forskjell mellom ulike typer streker
4. Forbedring av lesbarhet og forståelse
Diskuter
En bindestrek er et viktig skilletegn i bokmål, som har mange bruksområder. I sammensatte ord kan man bruke bindestrek for å unngå misforståelser og lette lesingen. Når to eller flere ord blir kombinert for å danne et nytt ord, kan bindestreken markere grensen mellom disse ordene. For eksempel, i ordet "kaffe-kopp" viser bindestreken at ordene hører sammen, men også at de beholder sine individuelle betydninger.
Når man bruker bindestrek i sammensatte ord, hjelper det også med lesbarheten til teksten. Det kan gjøre det lettere å forstå meningen av ordene, spesielt når de er veldig lange eller komplekse.
Bindestreken skal ikke ha mellomrom før eller etter seg. Så, i stedet for "kaffe - kopp" skulle det være "kaffe-kopp". Denne regelen gjelder i de fleste tilfeller. Likevel, det er et par unntak til denne regelen. Noen ganger, bindestreken blir brukt for å unngå å gjenta et ord i en sammenheng. For eksempel, i uttrykket "søndags- og helligdager", indikerer bindestreken at "dager" skal forstås å gjelde for både "søndag" og "hellig". I slike tilfeller kan det være et mellomrom etter bindestreken.
Det er også viktig å merke seg at bindestreken er en kort strek: -. Det er ikke det samme som en lang bindestrek (—) eller et tankestrek (–), som har ulike bruksområder.
5 SPØRSMÅL
Tankestrek
Læringsmål
1. Tankestreken
2. Bruksområde for bindestreken
3. Unngå overbruk av tankestreken
Diskuter
Tankestreken er et mye brukt skilletegn i det norske skriftspråket, inkludert både bokmål og nynorsk. Den er lengre enn bindestreken, og brukes ofte for å skape en viss pause eller et skille mellom ulike deler av setninger. En tankestrek kan også indikere et avbrudd eller en endring i tankegangen.
Tankestreken brukes som regel med mellomrom på begge sider på norsk. Dette er en kontrast til engelsk, hvor det er vanlig å skrive tankestrek uten mellomrom på hver side. På norsk setter man altså mellomrom både før og etter tankestreken for å skille den fra de omkringliggende ordene.
En viktig ting å huske på når man bruker tankestrek, er at den skal brukes konsekvent. Det vil si at dersom man setter mellomrom på begge sider av streken i en tekst, bør man gjøre det samme gjennom hele teksten. Tilsvarende, dersom man velger å ikke bruke mellomrom, bør man være konsekvent med dette valget.
Her er noen eksempler på hvordan man kan bruke tankestrek i nynorsk:
1. For å indikere et avbrudd eller en endring i tankegangen: "Jeg tenkte at det ville regne i dag – men det ser ut til å bli sol."
2. For å skape en pause i en setning: "Det er mange ting jeg skulle ønske jeg kunne endre – men det er ikke alltid så enkelt."
3. For å sette inn en forklaring eller ekstra informasjon: "Han hadde alltid hatt et ønske om å reise – til fjerne land og ukjente steder."
4. Som et alternativ til parentes: "Jeg kjøpte et nytt kamera – et Nikon – i går."
Det er viktig å merke seg at man bør prøve å unngå overbruk av tankestreker. Som med alle skilletegn kan for mye bruk gjøre teksten vanskelig å lese. Det kan også være forvirrende for leseren, spesielt dersom tankestreken brukes i stedet for mer passende skilletegn som komma eller punktum.
5 SPØRSMÅL
Replikker
Læringsmål
1. Replikker
2. Bruk av replikker i tekster
3. Skriveprosess
4. Måter å vise direkte tale på i en tekst
Diskuter
Å skrive replikker kan være en utfordring, men det er en viktig ferdighet å mestre for den som vil skrive drama, hørespill eller skuespill. I slike sjangre dominerer replikker som regel, siden de er skrevet for å bli fremført muntlig.
Replikker er ikke bare tekst som skal sies av rollefigurer. De er en samtale mellom to eller flere personer og gir oss muligheten til å gjengi ordrett det personene sier. Gjennom replikker kan vi som skribenter formidle hva rollefigurene tenker, hva de vil og hvordan de interagerer med andre. Gode replikker kan hjelpe oss å drive handlingen fremover, og det som blir sagt kan fortelle mye om personene i handlingen.
Når du skriver replikker, er det viktig å variere mellom flere fortellermåter. Direkte tale kan være svært effektiv for å føre leseren nærmere karakterene og handlingen, men det kan også bli for mye. Variasjon kan hjelpe til å holde leseren engasjert og interessert.
Det er to hovedmåter å vise direkte tale på i en tekst: anførselstegn og tankestrek. Anførselstegn er det mest vanlige.
Når du bruker anførselstegn, er det viktig å huske noen regler. Spørsmålstegn og utropstegn står innenfor anførselstegnet, mens komma står utenfor. Det skal ikke være stor bokstav etter anførselstegn, med mindre det er starten på en ny setning eller et egennavn.
Tankestrek kan også brukes for å markere direkte tale. Dette kan ofte gjøre teksten mer dynamisk og gi en annen rytme.
Når du bruker tankestrek, er det vanlig med linjeskift og ny tankestrek for å markere at en ny person har ordet. Det skal være mellomrom mellom tankestreken og selve replikken. Det blir anbefalt å bruke anførselstegn fordi de gir en klarere markering av direkte tale.
Det er verdt å merke seg at å skrive replikker er en øvingsprosess. Jo mer du skriver, jo bedre blir du, og etter hvert vil du finne din egen stemme og stil. Så ikke bli motløs dersom de første forsøkene ikke blir perfekte. Fortsett med å prøve, og husk at en god replikk kan være nøkkelen til en overbevisende og engasjerende tekst.
Eksempel på replikker
5 SPØRSMÅL
Å eller og
Læringsmål
1. Bruk av "å"
2. Bruk av "og"
3. Preteritumprøven
Diskuter
Når man skriver på bokmål, er det viktig å kjenne til reglene for hvordan og når man skal bruke "å" og "og".
Først skal vi ta for oss "å". Dette ordet kan ha to ulike funksjoner i setninger, det kan være et utropsord eller et infinitivsmerke. Som et utropsord kan vi se det i bruk slik: "Å, hvor fint det er ute i dag!" Her blir "å" brukt for å uttrykke en følelse eller en overraskelse. Som et infinitivsmerke står "å" foran et verb som er i infinitiv, altså grunnformen til verbet. Eksempel på dette kan være "å spise", "å løpe", "å synge".
Vi skriver også alltid "å" i preposisjonsuttrykk, som for eksempel "fra å til å" eller "ved å gjøre".
I tillegg bruker vi "å" i noen faste uttrykk. Her kan vi nevne eksempler som "å kjenne på", "å ta for seg" og "å se etter".
Deretter skal vi se på "og". Dette ordet er en konjunksjon, noe som vil si at det binder sammen like ord, setningsledd eller setninger. For eksempel: "Jeg liker epler og bananer", "Hun løper fort og lenge", "Jeg skal reise til Bergen og besøke en venn".
Når vi binder sammen flere verb i infinitiv, bruker vi konjunksjonen "og". Om vi kan sette inn ordet "pluss" mellom verbene, skal vi også bruke "og". Eksempelet her kan være: "Jeg skal jogge og trene styrke".
Vi bruker også alltid "og" etter presens partisipp, som i "Jeg er trøtt og vil sove".
Et annet nyttig verktøy for å avgjøre om man skal bruke "å" eller "og" er preteritumprøven. Dette innebærer at man skal gjøre hovedverbene om til preteritum. Om begge (eller alle) hovedverbene kan stå i preteritum, skal det være "og" mellom dem. For eksempel: "Jeg liker å synge og danse" blir "Jeg likte å synge og danse". Men om ett av verbene kan stå i preteritum, og det som kommer sist må stå i infinitiv, skal det være "å" mellom dem. For eksempel: "Jeg prøvde å lage mat", ikke "Jeg prøvde og lage mat".
Å forstå hvordan og når man skal bruke "å" og "og" kan virke komplisert til å begynne med, men med øving og forståelse av de grammatiske reglene, blir det etter hvert enklere.
5 SPØRSMÅL
Enkel og dobbel konsonant
Læringsmål
1. Alfabetet i det norske språket
2. Dobbel konsonant
3. Enkel konsonant
4. Særregler
Diskuter
Å forstå hvordan vi bruker enkel og dobbel konsonant i det norske språket er viktig for å forstå skrivemåten vår.
I det norske alfabetet finner vi bokstavene (eller lydene) a, e, i, o, u, y, æ, ø og å, som er vokaler. Alle de andre bokstavene vi bruker er konsonanter. En dobbel konsonant innebærer at vi har to like konsonanter rett etter hverandre i et ord, for eksempel "appelsin" eller "bokstav".
Vokaler kan ha enten kort eller lang lyd. En måte å avgjøre om vokalen i et ord er kort eller lang, er å se på konsonantene som følger etter. I ord med en dobbel konsonant vil vokalen alltid være kort. Vi kaller slike ord for "sprettp-ord", fordi de er som en ball som spretter raskt. For eksempel, i ordet 'sitt', er 'i' en kort fordi det er to 't'-er etter den.
På den andre siden, i ord med en enkel konsonant, vil vokalen som regel være lang. Vi kaller disse ordene for "dra-ord", fordi deres lyd blir "dratt" ut, liksom lyden når man drar en strikk. For eksempel, i ordet 'si', er 'i' en lang fordi det bare er en 't' etter den.
Men som i de fleste språk, finnes det unntak til denne regelen. Noen småord, som "vi", "de" og "det", følger ikke nødvendigvis denne konsonant-regelen.
For sammensatte ord, derimot, holder vi oss til regelen med dobbel konsonant, selv om det kommer en annen konsonant rett etter. For eksempel, i ordet 'innkjøp', har vi to 'n'-er, selv om det kommer en 'k' rett etter.
Til slutt, når vi skriver et ord som ender på 'm', bruker vi bare en 'm' i slutten av ordet. Men når vi bøyer slike ord, som for eksempel i 'stem-stemmen', skriver vi to 'm'-er i bøyningsformen.
5 SPØRSMÅL
Forenkle dobbel konsonant
Læringsmål
1. Fjerning av en konsonant
2. Ikke dobbel konsonant i bøyde ord
3. Beholde dobbel konsonant for å unngå forveksling
5. Sammensatte ord
6. Tre like konsonanter etter hverandre
7. Ord som slutter på -dom, -het, -ferdig, -som, -skap og -lek
Diskuter
I bokmål er det vanlig å bruke doble konsonanter i visse situasjoner, men det kan også være fornuftig å forenkle disse i andre tilfeller. Av og til fjerner vi én av de doble konsonantene for å gjøre ordet enklere.
Når det gjelder bøyde ord, bruker vi som regel ikke dobbel konsonant foran en annen konsonant. Men språk er ikke alltid konsekvent, og det finnes unntak fra denne regelen. For eksempel, for å unngå forvirring mellom liknende ord, kan vi beholde dobbelkonsonanten. Slik skiller vi mellom 'tillit' (tillit til noen) og 'tilit' (å tilegne seg noe).
Når det gjelder genitivsform, beholder vi dobbeltkonsonanten når vi legger til en -s. Når vi derimot setter sammen to ord, som 'kaffe' og 'kopp', får vi 'kaffekopp' der dobbeltkonsonanten blir beholdt.
I tilfeller der det blir tre like konsonanter ved siden av hverandre, fjerner vi vanligvis den ene konsonanten for å forenkle ordet. Vi kan for eksempel endre 'villaks' til 'vill-laks' eller 'innarbeidd' til 'innarbeid'.
Til slutt er det verdt å merke seg at vi beholder dobbeltkonsonant i ord som slutter på -dom, -heit, -ferdig, -som, -skap og -leik. Så 'frihet', 'enhet', 'ondskap', 'lykkelig' og 'galskap' beholder alle dobbeltkonsonanten.
Disse retningslinjene kan være til stor hjelp for å forstå hvordan vi kan forenkle bruken av dobbel konsonant i bokmål. Men det er viktig å huske på at språk er dynamisk, og lokale og individuelle variasjoner kan oppstå.
5 SPØRSMÅL
Oversette mellom bokmål og nynorsk 11-15