VURDERINGSPLAN
TEMASPØRSMÅL
LÆRINGSPLAN
Bærekraftig utvikling handler om å møte dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners evne til å møte sine. Det omfatter tre hovedområder: økonomisk, sosial og miljømessig bærekraft. Velferdsplanen for en bærekraftig utvikling sikter mot å balansere ressursbruk og velferdsfordeling globalt, slik at rike og fattige land kan nyte godt av jordens goder på en rettferdig måte. Dette innebærer å skape mer rettferdige samfunn der alle har tilgang til grunnleggende tjenester og muligheter. For å nå disse målene, er det nødvendig å bruke ressursene våre klokt og finne løsninger på globale problemer som klimaendringer, fattigdom og ulikhet. Gjennom internasjonalt samarbeid og innovasjon kan vi arbeide mot en mer bærekraftig og rettferdig verden.
De tre delene av bærekraft
Læringsmål
1. Miljømessig bærekraft
2. Sosial bærekraft
3. Økonomisk bærekraft
Når vi snakker om bærekraft, tenker mange først på miljøet og hvordan vi kan ta vare på jorda. Men bærekraft handler om mer enn bare natur og klima. Vi snakker vanligvis om tre hovedområder: miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft. Disse områdene henger sammen og må ses i sammenheng dersom utviklingen skal være bærekraftig over tid.
Miljømessig bærekraft handler om å ta vare på naturen, redusere utslipp av klimagasser og bruke naturressursene på en ansvarlig måte. Noen ressurser, som olje og mineraler, er ikke fornybare. Andre, som skog og fisk, kan fornyes dersom vi ikke bruker dem raskere enn naturen klarer å bygge dem opp igjen.
Når vi produserer varer, bør vi derfor tenke over hvor mye energi og råvarer som blir brukt, hvor store utslipp produksjonen fører til, og hva som skjer med produktet når det ikke lenger skal brukes. Et par sko kan for eksempel lages av materialer som varer lenge, kan repareres eller inneholder resirkulerte råvarer.
Sosial bærekraft handler om hvordan mennesker har det. Et sosialt bærekraftig samfunn skal gi mennesker gode og trygge levekår, rettigheter og muligheter til å delta i samfunnet. Det handler blant annet om utdanning, helse, likestilling, arbeidsforhold og vern mot diskriminering.
I produksjonen av sko betyr sosial bærekraft blant annet at arbeiderne skal ha trygge arbeidsforhold, rimelig arbeidstid og lønn og rettigheter som følger lovverket i landet de arbeider i. Bedrifter må også ta ansvar for arbeidsforholdene hos leverandørene sine.
Økonomisk bærekraft handler om å skape en økonomi som kan fungere over lang tid. Bedrifter må kunne tjene penger og skape arbeidsplasser, samtidig som ressursene blir brukt på en måte som ikke ødelegger grunnlaget for fremtidig verdiskaping. Det handler derfor ikke bare om å produsere så billig som mulig, men også om kvalitet, effektiv ressursbruk og langsiktig planlegging.
Et par sko som holder lenge, kan repareres og er laget med minst mulig sløsing av materialer, kan være et eksempel på hvordan flere sider av bærekraft kan kombineres. Samtidig må vi undersøke hele produksjonen før vi kan si at et produkt er bærekraftig. Et produkt kan for eksempel være laget av resirkulert materiale, men likevel være produsert med mye energi eller under dårlige arbeidsforhold.
Bærekraft handler derfor om å se helheten. Et valg som er godt for miljøet, kan få økonomiske eller sosiale konsekvenser, og et billig produkt er ikke nødvendigvis bærekraftig dersom produksjonen skader naturen eller menneskene som lager det.
Også forbrukere kan påvirke gjennom valgene de tar. Vi kan blant annet kjøpe færre ting, bruke dem lenger, reparere det som kan repareres, kjøpe brukt og undersøke hvordan varer er produsert. Samtidig ligger ikke hele ansvaret hos den enkelte forbrukeren. Bedrifter, myndigheter og internasjonale organisasjoner har også et stort ansvar for å lage regler og systemer som fremmer bærekraftige løsninger.
Bærekraft handler til syvende og sist om å dekke behovene vi har i dag uten å ødelegge mulighetene fremtidige generasjoner har til å dekke sine behov. Det krever at vi tar hensyn til både naturen, menneskene og økonomien når vi tar beslutninger.
5 SPØRSMÅL
Velferdsplanen for en bærekraftig utvikling
Læringsmål
1. Utrydde fattigdom
2. Motarbeide ulikhet
3. Stanse klimaendringene
4. Regjeringen og kommunene
5. Urbanisering som trend
6. Bærekraftige byer (mål nr. 11)
7. Individuell påvirkning
8. Kollektiv påvirkning
9. Finn en balanse
10. Spørsmål om ressursbruk
FNs bærekraftsmål er en global plan for en mer bærekraftig utvikling frem mot 2030. Planen ble vedtatt av alle medlemslandene i FN i 2015 og består av 17 mål. Målene handler blant annet om å utrydde fattigdom, redusere ulikhet, sikre god helse og utdanning, ta vare på naturen og kjempe mot klimaendringer.
Bærekraftsmålene gjelder alle land, både rike og fattige. Det betyr at også Norge må arbeide med målene. Staten, fylkeskommunene og kommunene kan ta hensyn til bærekraft når de planlegger og prioriterer innen områder som transport, energi, helse, utdanning, natur og næringsliv. Målene bestemmer likevel ikke direkte hvor mye penger som skal brukes på for eksempel sykehus eller hvor mye olje som skal produseres. Slike avgjørelser blir tatt gjennom politiske prosesser.
De 17 bærekraftsmålene henger tett sammen. Fremgang på ett område kan gjøre det lettere å nå andre mål. For eksempel kan bedre helse gjøre det enklere for barn å gå på skole, mens utdanning kan gi mennesker større muligheter til å få arbeid og bedre levekår. Samtidig kan det oppstå konflikter mellom ulike mål, og da må samfunnet vurdere hvilke løsninger som gir best balanse mellom miljømessige, sosiale og økonomiske hensyn.
Bærekraftig utvikling av byer er et viktig tema. Mer enn halvparten av menneskene i verden bor i dag i byer, og andelen er ventet å øke. Byer bruker mye energi og står for en stor del av de globale klimagassutslippene. Samtidig kan tettbygde områder gi gode muligheter for bærekraftige løsninger, for eksempel kollektivtransport, energieffektive bygg, grønnere uteområder og bedre systemer for avfall og gjenbruk.
Bærekraft handler også om hvordan ressursene i verden blir fordelt. Noen mennesker og land bruker langt mer energi og råvarer enn andre, mens mange mangler tilgang til grunnleggende goder som rent vann, mat, helsehjelp og utdanning. Derfor handler bærekraft ikke bare om å bruke mindre ressurser, men også om å fordele mulighetene og godene på en mer rettferdig måte.
Enkeltpersoner kan også bidra. Man kan for eksempel bruke kollektivtransport, sykle eller gå når det er mulig, kjøpe færre ting, bruke produktene lenger, redusere matsvinn og engasjere seg i saker man mener er viktige. Samtidig ligger ikke ansvaret bare hos den enkelte. Myndigheter, bedrifter og internasjonale organisasjoner har et stort ansvar for å lage systemer og regler som gjør bærekraftige valg enklere.
Bærekraftsmålene handler derfor om samarbeid. Skal verden nå målene, må land, lokalsamfunn, bedrifter, organisasjoner og enkeltmennesker bidra på ulike måter.
Et viktig spørsmål er hvordan vi kan skape gode liv for mennesker i dag uten å bruke opp ressursene eller ødelegge mulighetene for dem som kommer etter oss. Hvordan kan vi fordele ressursene mer rettferdig, og hva slags valg kan samfunnet ta for å bli mer bærekraftig?
5 SPØRSMÅL
Ressursfordelingen i verden
Læringsmål
1. Global ulikhet
2. Framgang mot fattigdom
3. Geografisk fordeling av fattigdom
4. Økonomisk vekst og ulikhet
5. Ulikhet i rike land
Ressurser og rikdom er svært ulikt fordelt i verden. Det finnes store økonomiske forskjeller både mellom land og mellom mennesker innenfor det samme landet. Noen mennesker eier store verdier og har svært høye inntekter, mens andre har problemer med å dekke grunnleggende behov som mat, bolig, helsehjelp og utdanning.
Det er likevel ikke helt riktig å si at forskjellen mellom rike og fattige alltid blir større. Utviklingen varierer mellom land og over tid. Den økonomiske veksten i flere folkerike land har gjort at mange millioner mennesker har fått bedre levekår. Samtidig er økonomisk ulikhet fremdeles stor, og i mange land er rikdommen svært skjevt fordelt.
Det har vært stor fremgang i kampen mot ekstrem fattigdom. Ifølge Verdensbanken kom om lag 1,5 milliarder mennesker seg ut av ekstrem fattigdom mellom 1990 og 2022. Fremgangen har likevel gått langsommere de siste årene, og fattigdom er fremdeles et stort globalt problem.
Grensen for ekstrem fattigdom blir fastsatt av Verdensbanken og blir justert når kunnskapen om priser og levekostnader blir oppdatert. Fra 2025 er den internasjonale fattigdomsgrensen satt til 3 dollar per person per dag, målt i såkalte kjøpekraftjusterte dollar. Dette betyr ikke at en person bokstavelig talt har tre amerikanske dollar å bruke hver dag. Målet tar hensyn til at prisnivået er forskjellig fra land til land.
De nyeste tallene fra Verdensbanken viser at om lag 824 millioner mennesker levde i ekstrem fattigdom i 2024. Det tilsvarer omtrent én av ti mennesker i verden. Ekstrem fattigdom er særlig utbredt i Afrika sør for Sahara, mens andelen av befolkningen som lever i ekstrem fattigdom, er langt lavere i de fleste andre regioner.
Land som Kina og India har gjennom flere tiår hatt sterk økonomisk vekst, og svært mange mennesker har fått høyere inntekt og bedre levekår. Samtidig betyr ikke økonomisk vekst at alle får like stor del av fremgangen. Et land kan bli mye rikere samtidig som det fremdeles finnes store forskjeller mellom de rikeste og de fattigste.
Fattigdom finnes også i rike land som Norge, men den blir vanligvis målt på en annen måte enn ekstrem fattigdom. I Norge finnes det ingen offisiell grense som bestemmer hvem som er «fattig». I stedet bruker man blant annet begrepet lavinntekt. Dette handler om å ha betydelig mindre økonomiske ressurser enn det som er vanlig i samfunnet man lever i.
I perioden 2022–2024 levde 9,5 prosent av befolkningen i Norge med vedvarende lav inntekt. Blant barn var andelen 10,2 prosent.
Å ha lav inntekt i Norge betyr vanligvis ikke at man mangler mat eller tak over hodet. Det kan derimot bety at man har vanskeligheter med å betale regninger eller ikke har råd til aktiviteter og varer som er vanlige i samfunnet. For barn kan det for eksempel være vanskelig å delta på fritidsaktiviteter, dra på ferie eller gjøre de samme tingene som vennene.
Fattigdom handler derfor om mer enn hvor mye penger man har. Tilgang til utdanning, helsehjelp, arbeid, bolig, trygghet og muligheten til å delta i samfunnet er også viktige deler av levekårene til mennesker.
Å forstå hvordan ressurser og rikdom er fordelt, er viktig når vi skal diskutere fattigdom og ulikhet. Samtidig finnes det ikke én enkel løsning. Utdanning, arbeidsplasser, økonomisk utvikling, sosiale trygghetsordninger og politiske prioriteringer kan alle påvirke hvor store forskjellene blir. Målet om å redusere fattigdom og ulikhet handler derfor både om å skape økonomisk utvikling og om å sikre at flere mennesker får mulighet til å ta del i denne utviklingen.
5 SPØRSMÅL
Rike og fattige land
Læringsmål
1. Nasjonale årsaker
2. Globale årsaker
3. Gjeldsproblematikk
4. Ulikhet innenfor land
Å forstå hvorfor noen mennesker og land er fattige, mens andre er rike, krever at vi ser på både nasjonale og globale forhold. Det finnes ikke én enkelt forklaring. Fattigdom og ulikhet blir påvirket av historiske, politiske, økonomiske, sosiale og geografiske faktorer som ofte virker sammen.
På nasjonalt nivå kan fattigdom ha sammenheng med hvordan et land blir styrt, hvordan økonomien fungerer, og hvilke muligheter innbyggerne har. Krig og politisk uro kan ødelegge infrastruktur, hindre investeringer og gjøre det vanskelig for mennesker å gå på skole eller delta i arbeidslivet. Korrupsjon og svake offentlige institusjoner kan også føre til at ressurser ikke kommer befolkningen til gode.
Naturressurser kan gi store inntekter, men de garanterer ikke velstand. Et land kan ha mye olje, gass, mineraler eller andre verdifulle ressurser og likevel ha store økonomiske forskjeller. Det kommer blant annet an på hvordan ressursene blir forvaltet, hvem som får inntektene, og om pengene blir brukt på for eksempel utdanning, helse, infrastruktur og økonomisk utvikling.
Infrastruktur er også viktig. Veier, havner, strømnett, skoler, sykehus og digitale nettverk gjør det enklere å drive næringsvirksomhet og gi innbyggerne tilgang til viktige tjenester. Naturkatastrofer som flom, tørke og jordskjelv kan samtidig ødelegge verdier og gjøre fattige samfunn enda mer sårbare.
Historiske forhold spiller også en rolle. Mange land i Afrika, Asia og Latin-Amerika har vært kolonier under europeiske stormakter. Kolonimaktene var ofte opptatt av å hente ut råvarer og andre verdier, og grensene og de politiske systemene de etterlot seg, kunne skape utfordringer etter selvstendigheten. Kolonihistorien er derfor en viktig del av forklaringen på dagens globale ulikhet, men den er ikke den eneste årsaken.
Den industrielle revolusjonen begynte i Storbritannia på 1700-tallet og spredte seg senere til andre deler av Europa, Nord-Amerika og resten av verden. Land som industrialiserte tidlig, fikk et økonomisk og teknologisk forsprang. De kunne produsere større mengder varer, utvikle ny teknologi og bygge opp sterke industrier.
I dag kan det fremdeles være store forskjeller mellom land som hovedsakelig eksporterer råvarer, og land som utvikler avanserte produkter og tjenester. Råvarer kan gi store inntekter, men prisene kan variere mye. Land som har høy kompetanse, teknologi og industri, kan ofte skape større verdier gjennom videreforedling. Samtidig finnes det råvareproduserende land som har høye inntekter, så sammenhengen er ikke enkel.
Gjeld kan også skape utfordringer. Mange lav- og mellominntektsland har lånt penger for å finansiere investeringer og offentlige utgifter. Lån kan bidra til utvikling dersom pengene blir brukt godt. Men dersom gjelden blir svært stor, kan mye av inntektene til staten gå til renter og nedbetaling. Da kan det bli mindre penger til blant annet helse, utdanning og infrastruktur.
Ulikhet finnes også innenfor land. Rikdom, eiendom, utdanning og politisk makt kan være svært skjevt fordelt. Dersom en liten del av befolkningen kontrollerer store deler av ressursene og makten, kan andre få færre muligheter til å skaffe seg utdanning, arbeid og økonomisk trygghet.
Fattigdom kan derfor ikke forklares med at mennesker eller land «ikke arbeider hardt nok». Mulighetene mennesker har, blir påvirket av samfunnet de blir født inn i, tilgangen til utdanning og arbeid, politiske forhold, historie, naturressurser og forholdet til resten av verdensøkonomien.
Å forstå fattigdom og ulikhet krever derfor at vi ser på helheten. Historie, politikk, økonomi, geografi, utdanning, teknologi og internasjonal handel virker sammen. Ved å undersøke disse faktorene kan vi bedre forstå hvorfor levekårene er så ulike, både mellom land og mellom mennesker i det samme landet.
5 SPØRSMÅL
Rettferdige samfunn
Læringsmål
1. Grunnleggende om rettferdighet i samfunnet
2. Skattesystemet som et verktøy for rettferdighet
3. Økende ulikhet i samfunnet
4. Kampen for bedre fordeling av ressurser
5. Konsekvenser av økonomisk vekst
6. Global rettferdighet og ansvarsfordeling
7. Veien fremover
I verden er ressurser, inntekter og rikdom svært ulikt fordelt. Forskjellene finnes både mellom land og mellom mennesker i det samme landet. Hva som blir regnet som en rettferdig fordeling, er et politisk og etisk spørsmål som mennesker kan ha ulike meninger om.
Skattesystemet er ett av virkemidlene myndighetene kan bruke for å påvirke fordelingen. I Norge har skatt på inntekt progressive elementer. Det betyr at personer med høyere inntekt normalt betaler en større del av inntekten sin i inntektsskatt enn personer med lav inntekt. Skatter og avgifter finansierer blant annet skole, helsevesen, veier og ulike velferdsordninger. Skattesystemet og offentlige overføringer bidrar dermed til å redusere forskjeller i disponible inntekter. (ssb.no)
Økonomisk ulikhet i Norge har variert over tid. Det er derfor for enkelt å si at den bare øker. I 2023 gikk inntektsulikheten ned, og i 2024 var den om lag uendret. Samtidig økte andelen av befolkningen som levde i husholdninger med lav inntekt, litt fra 2023 to 2024. (ssb.no)
Det finnes mange årsaker til økonomiske forskjeller. Utdanning, arbeid, lønn, eierskap, formue, familiesituasjon og utviklingen i økonomien kan alle ha betydning. Innvandring kan også påvirke statistikken fordi enkelte innvandrergrupper har lavere inntekt og sysselsetting enn resten av befolkningen. Men SSB peker på at det meste av inntektsulikheten kommer fra forskjeller innenfor ulike grupper, ikke bare fra forskjeller mellom innvandrere og resten av befolkningen. (ssb.no)
Kampen om hvordan verdiene i samfunnet skal fordeles, har lange historiske røtter. Arbeiderbevegelsen og fagforeningene kjempet blant annet for høyere lønn, kortere arbeidsdag og bedre arbeidsvilkår. Forhandlinger mellom arbeidstakere og arbeidsgivere ble etter hvert en viktig del av arbeidslivet i mange land, også i Norge.
På globalt nivå blir både handel og bistand brukt som virkemidler for økonomisk utvikling. Internasjonal handel kan skape arbeidsplasser, større markeder og økonomisk vekst. Verdensbanken peker på at handel har bidratt til å redusere fattigdom i mange land, men at fordelene ikke automatisk blir fordelt likt. Land trenger blant annet infrastruktur, utdanning, fungerende institusjoner og tilgang til markeder for å kunne dra nytte av handel. (worldbank.org)
Uttrykket «trade, not aid» blir av og til brukt for å argumentere for at handel er viktigere enn bistand for langsiktig økonomisk utvikling. I praksis trenger ikke handel og bistand være motsetninger. Bistand kan for eksempel brukes til utdanning, helse, infrastruktur og utvikling av systemer som gjør det lettere for et land å delta i internasjonal handel.
Økonomisk utvikling har også konsekvenser for miljøet og klimaet. Industrialisering og høyt forbruk har ført til store utslipp av klimagasser. Samtidig viser klimaforskning at fattige og sårbare befolkningsgrupper ofte er særlig utsatte for konsekvensene av klimaendringer, blant annet fordi de har færre ressurser til å forebygge skader og tilpasse seg endringene. (ipcc.ch)
Dette reiser spørsmål om global rettferdighet. Hvordan skal kostnadene ved klimaendringer fordeles? Hvem skal betale for klimatiltak? Hvordan kan økonomisk vekst kombineres med mindre utslipp og bedre levekår? Dette er spørsmål som land og politiske partier kan ha ulike svar på.
Diskusjonen om rettferdig fordeling handler derfor ikke bare om å flytte penger fra rike til fattige. Den handler også om utdanning, arbeidsplasser, handel, skatt, velferdsordninger, miljø, klima og hvilke muligheter mennesker har til å delta i samfunnet.
Det finnes ikke én enkel oppskrift på et rettferdig samfunn. Ulike land velger ulike løsninger og prioriterer forskjellig mellom økonomisk frihet, omfordeling og offentlige tjenester. For å kunne delta i slike diskusjoner er det viktig å undersøke fakta, forstå ulike synspunkter og tenke gjennom hvilke konsekvenser forskjellige løsninger kan få.
5 SPØRSMÅL
Bruken av ressursene i verden
Læringsmål
1. Reduksjon av forbruk
2. Bærekraftig produksjon
3. Gjenbruk og resirkulering
4. Endre energibruk
5. Økologisk fotavtrykk
For å sikre en bærekraftig framtid må vi tenke over hvordan vi bruker ressursene på jorda. Et begrep som blir brukt for å illustrere ressursbruken vår, er Earth Overshoot Day. Denne dagen markerer tidspunktet da menneskene, ifølge beregninger fra Global Footprint Network, har brukt like mye biologiske ressurser som jorda klarer å fornye på ett år.
I 2026 falt Earth Overshoot Day på 30. juli. Det betyr ikke at alle naturressursene på jorda er brukt opp denne dagen. Datoen er en beregnet måte å vise at det samlede økologiske fotavtrykket vårt er større enn det naturen klarer å fornye i samme tempo. Global Footprint Network regner med at menneskene i dag bruker ressurser tilsvarende om lag 1,7 jordkloder.
Det økologiske fotavtrykket måler blant annet hvor mye biologisk produktivt land og hav som trengs for å produsere ressursene vi bruker, og for å ta opp deler av avfallet vårt, særlig utslipp av karbondioksid. Fotavtrykket omfatter blant annet matproduksjon, skogbruk, fiske, utbygging og energibruk.
Forbruket varierer mye mellom ulike land. Dersom alle mennesker brukte like mye ressurser som innbyggerne i land med høyt forbruk, ville det vært behov for flere jordkloder for å opprettholde det samme forbruket over tid. I land med lavere forbruk er det økologiske fotavtrykket mye mindre. For India viser de nyeste beregningene at et globalt forbruk på samme nivå ville tilsvare om lag 75 prosent av den biologiske kapasiteten til én jordklode.
Det er mer usikkert å bruke et tilsvarende oppdatert tall for Norge. Global Footprint Network har valgt å holde Norge utenfor oversikten over Country Overshoot Days for 2026 fordi datagrunnlaget for blant annet internasjonal handel ikke blir vurdert som godt nok. Det er derfor bedre å si at Norge har et høyt forbruk og et stort økologisk fotavtrykk enn å slå fast et bestemt tall på «jordkloder» som om det var et sikkert mål.
Forbruket i Norge har økt kraftig over tid. Vi har fått høyere kjøpekraft, og mange varer har blitt mer tilgjengelige. SSB viser at forbruksutgiftene til norske husholdninger har økt mye siden slutten av 1900-tallet. Det betyr at vi kjøper flere varer og tjenester, eller varer og tjenester av høyere kvalitet, enn tidligere.
Klær og tekstiler er ett eksempel på varer som krever store mengder ressurser gjennom produksjon, transport og avfallshåndtering. I 2022 ble det satt om lag 106 000 tonn tekstiler på det norske markedet. Det tilsvarte 19,3 kilo per innbygger og omfattet blant annet klær, sko, hjemmetekstiler og arbeidstøy. Samme år ble nesten 49 000 tonn tekstiler kastet i restavfallet. En del av disse tekstilene kunne fremdeles ha blitt brukt om igjen eller materialgjenvunnet.
Bærekraftig forbruk handler derfor ikke bare om hva vi kjøper, men også om hvor mye vi kjøper, hvor lenge vi bruker produktene, og hva som skjer med dem etterpå. Å bruke klær og andre produkter lenger, reparere dem, kjøpe brukt og levere tekstiler til ombruk eller materialgjenvinning kan redusere behovet for nye råvarer.
Energibruken vår er også viktig. Kull, olje og gass er ikke-fornybare energikilder og står for store utslipp av klimagasser. Skal verden redusere klimaendringene, må utslippene fra fossile energikilder gå kraftig ned, samtidig som mer av energien kommer fra kilder med lavere utslipp.
Solenergi, vindkraft og vannkraft er fornybare energikilder fordi energien blir fornyet gjennom naturlige prosesser. Det betyr likevel ikke at de er uten miljøkonsekvenser. Vannkraft kan påvirke elver og økosystemer, vindkraft krever arealer og materialer, og produksjon av solceller krever både energi og råvarer. Forskjellen er at disse energikildene normalt gir langt lavere klimagassutslipp gjennom levetiden enn kull, olje og gass.
En bærekraftig utvikling krever derfor mer enn at enkeltmennesker endrer vanene sine. Forbrukere kan kjøpe mindre, bruke ting lenger, reparere og resirkulere, men bedrifter og myndigheter må også bidra gjennom produktdesign, energisystemer, lover, avgifter og andre tiltak.
Målet er ikke at vi skal slutte å bruke ressurser, men at vi skal bruke dem på en måte som naturen og samfunnet kan tåle over lang tid. Det handler om å finne en bedre balanse mellom forbruk, livskvalitet, økonomi og hensynet til framtidige generasjoner.
5 SPØRSMÅL
Løsninger på globale problemer
Læringsmål
1. Globalisering og konsekvenser
2. Klimaendringer som et globalt problem
3. Sirkulær økonomi som løsning
4. Utfordringer og løsninger for klimakrisen
5. Tiltak for å kutte utslipp
6. Individuelle bidrag til en bærekraftig fremtid
Globalisering har knyttet verden tettere sammen og gjort land og mennesker mer avhengige av hverandre. Når vi spiser frokost, kan tomatene være dyrket i Nederland og avokadoen i Chile. Produktene vi bruker, kan være utviklet i ett land, produsert i et annet og solgt i et tredje. Handlingene våre kan derfor få konsekvenser langt utenfor landet vi bor i.
Klimaendringene er et godt eksempel på en global utfordring som ingen land kan løse alene. Klimagasser sprer seg i atmosfæren uavhengig av landegrenser. Derfor er internasjonalt samarbeid nødvendig dersom utslippene skal reduseres nok.
I 2015 ble Parisavtalen vedtatt. Målet er å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 °C sammenlignet med førindustriell tid, og samtidig arbeide for å begrense temperaturøkningen til 1,5 °C.
For å begrense oppvarmingen til rundt 1,5 °C må de globale utslippene av karbondioksid gå kraftig ned og nå netto null rundt midten av århundret. Netto null betyr ikke at alle utslipp må forsvinne fullstendig. Det betyr at utslippene som fremdeles finnes, må balanseres av opptak av like mye CO₂ fra atmosfæren.
Et viktig område i overgangen til et mer bærekraftig samfunn er sirkulær økonomi. I en lineær økonomi henter vi ut råvarer, produserer varer, bruker dem og kaster dem. I en mer sirkulær økonomi prøver vi i stedet å bruke ressursene lenger gjennom blant annet ombruk, reparasjon, deling og materialgjenvinning.
Norge har en egen handlingsplan for sirkulær økonomi. Målet er å redusere sløsing med ressurser og bruke og ombruke materialer mer effektivt. Dette kan både redusere miljøbelastningen og skape nye former for verdiskaping.
Sirkulær økonomi handler likevel om mer enn resirkulering. Det viktigste er ofte å lage produkter som varer lenge, kan repareres og kan brukes på nytt. Jo lenger produkter og materialer holder seg i bruk, desto mindre behov kan det bli for å hente ut nye råvarer.
En annen viktig utfordring er forholdet mellom økonomisk vekst og miljøbelastning. Historisk har økonomisk vekst ofte ført til større forbruk av energi og naturressurser. Grønn vekst bygger på tanken om at økonomien kan utvikle seg samtidig som utslipp og ressursbruk blir redusert gjennom ny teknologi, mer effektiv ressursbruk og renere energikilder.
Det finnes samtidig ulike syn på hvor mye økonomien kan vokse uten at belastningen på naturen blir for stor. Noen mener at teknologi og effektivisering kan gjøre videre økonomisk vekst bærekraftig. Andre mener at særlig rike land også må redusere deler av ressursforbruket sitt. Dette er en viktig diskusjon innen økonomi og miljøpolitikk.
Project Drawdown er en organisasjon som samler og vurderer forskningsbaserte løsninger som kan redusere mengden klimagasser i atmosfæren. Prosjektet undersøker en lang rekke tiltak innen blant annet energi, transport, bygninger, matproduksjon og arealbruk. Hvor stor effekt et tiltak kan ha, varierer etter hvor og hvordan det blir gjennomført.
Mange klimatiltak handler om å produsere energi med lavere utslipp, redusere matsvinn, bruke transport mer effektivt og ta bedre vare på naturen. Tiltak innen helse og utdanning kan også ha betydning for bærekraftig utvikling. Det finnes derfor ikke én enkelt løsning på klimaproblemet. Mange ulike tiltak må gjennomføres samtidig.
Også enkeltpersoner kan påvirke. Vi kan for eksempel kaste mindre mat, bruke produkter lenger, reise på måter som gir lavere utslipp og tenke gjennom hva og hvor mye vi kjøper. Vi kan også påvirke gjennom hvilke saker vi engasjerer oss i og hvilke forventninger vi stiller til politikere og bedrifter.
Samtidig ligger ikke ansvaret bare hos enkeltmennesket. Store utslipp og ressursproblemer må også løses gjennom teknologi, lover, internasjonale avtaler, næringsliv og politiske beslutninger. En mer bærekraftig fremtid krever derfor både personlige valg og større endringer i måten samfunnet produserer, bruker og fordeler ressurser på.
5 SPØRSMÅL