VURDERINGSPLAN
Demokrati er et styresett hvor makten kommer fra folket. Ordet kommer fra de greske ordene "demos", som betyr folk, og "kratos", som betyr makt. I et demokrati har borgerne retten til å stemme på politikere gjennom valg. Disse valgene skal utføres på en rettferdig og åpen måte, og hver persons stemme skal telle likt. Demokrati sikrer også retten til ytringsfrihet, slik at folk kan uttrykke sine meninger fritt. Det er en grunnleggende menneskerettighet og et sentralt prinsipp for et rettferdig samfunn.
Det gamle demokratiet i Hellas
Læringsmål
1. Antikken
2. Platon
3. Aristoteles
4. Stemmeretten i Athen
5. Starten på demokratiet
Diskuter
Før Jesu tid, i en tid vi kaller for antikken, var det noen særs viktige filosofer i Hellas som hadde sterke meninger om hvem som burde styre et land. En av de mest kjente av disse filosofene var Platon (427-347 f.Kr.).
Platon argumenterte sterkt for at det var filosofene som passet best til å styre et land. Han trodde på ideen om at de som hadde gått lengst på skole, og dermed hadde fått mest kunnskap og visdom, var de mest egnede til å ta ansvar for et samfunn.
En annen stor filosof, Aristoteles (384-322 f.Kr.), hadde en annen syn på styring. Han var kjent for å tale om "den gylne middelvei". Dette innebærer at han mente det var best med en balanse mellom det ekstreme, og han talte for å gi vanlige folk mer makt enn de ekstremt rike og ekstremt fattige. Han trodde på en fordeling av makt som ville gi et stabilt og rettferdig samfunn.
I bystaten Athen i antikken fikk frie menn rett til å stemme. Dette var en stor endring, og en milepæl i utviklingen av det vi i dag kjenner som demokrati, eller folkestyre. Likevel var det bare omtrent 15 prosent av folket som fikk denne retten. Kvinner, slaver og innvandrere var ikke inkludert og fikk ikke stemmerett.
Til tross for de manglende rettene for mange grupper, var dette likevel starten på det som skulle bli kjent som demokratiet. Over tid har ideen om demokrati utviklet seg, og i dag har vi et mye bredere syn på hvem som skal ha stemmerett. Dette viser hvor viktige filosofene var i å forme de politiske systemene vi har i dag, og hvor langt vi har kommet siden antikken.
5 SPØRSMÅL
Standssamfunnet
Læringsmål
1. Demokratiske ideer
2. Eneveldige konger
3. Ufrihet
4. Stendersamfunnet
5. Stendene var delt inn i fire grupper
6. Tredjestanden
7. Urettferdig system
Diskuter
Det tok mer enn 2000 år før land i Europa begynte å bli styrt etter demokratiske ideer. Det var en tid der kongene hadde enevelde, der de hadde nesten all makten i landet. Folk trodde at kongen hadde fått makten av Gud selv. Kongene ga lovene og bestemte hvem som kunne eie hva.
De fleste folk på denne tiden var ufrie og fattige. Samfunnet var delt inn i stender, det vil si sosiale grupper, og hver stand hadde sine egne rettigheter. Standen en person ble født i, var den standen personen måtte være i hele livet. Stendene var delt inn i førstestanden, andrestanden, tredjestanden og de standsløse.
Førstestanden besto av biskoper og prester. Adelsmennene utgjorde andrestanden. Adelen var beskyttet av spesielle lover, og sammen med førstestanden hadde de stor makt i samfunnet. De eide den beste jorden og hadde rett til å få de beste jobbene. Adelen betalte nesten ikke skatt. Første- og andrestanden utgjorde omtrent to prosent av landets befolkning.
Resten av befolkningen, tredjestanden og de standsløse, gjorde alt det "nyttige" arbeidet. Dette var bøndene, håndverkerne og handelsfolkene. Noen var rike, men mange var fattige. Tredjestanden var ikke "verdt" noe. De hadde ikke de samme rettighetene som førstestanden og andrestanden. De standsløse betalte mest skatt, rundt 80% av lønnen gikk til adel, kirke og stat.
5 SPØRSMÅL
Stendesamfunnet ble kritisert
Læringsmål
1. Urettferdige samfunn
2. Store samfunnsendringer
3. Ideal
4. Kritiske spørsmål
5. Opplysningstiden
Diskuter
Folk levde i et urettferdig samfunn, og det hadde vært slik i flere hundre år. De fleste hadde ikke hatt skolegang, og de kunne ikke lese eller skrive. Men endringer var i ferd med å skje. Byer og handel vokste fram, og mange borgere og handelsmenn gikk sammen med krav om endringer. De ville være med å bestemme skatter, avgifter, lover og regler. De ville ha retten til å bestemme over seg selv, til å eie sin egen jord og til å uttrykke meningene sine. Ytringsfrihet, likhet, fornuft og frihet ble viktige idealer, noe som er grunnleggende verdier i et demokrati.
Filosofer, eller tenkere, og forfattere stilte kritiske spørsmål og diskuterte kirkens lære. Disse opplysningsfilosofene ble en sterk kraft i samfunnet. Dette var i tiden vi kaller opplysningstiden, og snart brøt det ut en blodig revolusjon både i Frankrike og Amerika. Disse revolusjonene fikk mye å si for utviklingen av demokratiet i Norge.
Opplysningstiden er kalt opplysningstiden fordi det var en tid da mennesket begynte å tenke selvstendig og kritisk, og begynte å opplyse seg selv om verden rundt seg. Mange gamle tanker og ideer ble utfordret og nye ideer og tankemåter kom til.
5 SPØRSMÅL
Opplysningsfilosofene
Læringsmål
1. Montesquieu
2. Voltaire
3. Jean-Jacques Rousseau
4. John Locke
Diskuter
Montesquieu, som selv tilhørte adelen, mente at makten i et land måtte fordeles mellom flere "organer" som kunne kontrollere hverandre. Dette prinsippet kalles maktfordelingsprinsippet. Han mente også at kvinner var viktige personer i familien, og burde behandles med respekt, men han mente ikke at de skulle ha rettigheter i samfunnet.
Den mest kjente forfatteren på denne tiden var Voltaire. Han drømte om et land med tankefrihet, der folk hadde lov til å si hva de tenkte og mente, og kunne bruke sin egen fornuft. Han mente at alle burde være like for loven og dømmes etter de samme reglene, selv om de var rike eller fattige. Voltaire var ikke redd for å si akkurat det han mente, noe som førte til at han satt i fengsel og ble sendt ut av landet.
Jean-Jacques Rousseau hadde en annen oppfatning. Han mente at mennesket var "godt av natur", at alle var født frie og hadde lik verdi. Han mente at jorden og naturen var til for alle, og den dagen folk begynte å gjerde inn sin egen jord, ble mennesket ufritt. Han argumenterte for at siden folket ikke hadde gitt kongen makten, kunne de ta makten tilbake. Rousseau ønsket at en "institusjon" skulle styre for folket.
Ifølge den britiske legen og filosofen John Locke kan folket bare godta avgjørelser som folket selv har fått være med på å utforme. Dette prinsippet kalles folkesuverenitetsprinsippet. Dette stod sentralt da den amerikanske uavhengighetserklæringen ble skrevet, og etter revolusjonen i det som i dag kalles USA, ble det slått fast at koloniene fikk selvstendighet og hadde gjort seg uavhengige av Storbritannia.
5 SPØRSMÅL
Læringsmål
1. Filosofer i Frankrike
2. Sentrale idéer utforsket av filosofene
3. Innvirkningen på den norske grunnloven
4. Ettervirkninger av filosofenes diskusjoner
Diskuter
I Frankrike på den aktuelle tiden var det et stort nærvær av filosofer. Disse filosofene samlet seg regelmessig hjemme hos rike, i store og overdådige rom som ble kalt salonger. Hovedaktiviteten deres var å engasjere seg i intellektuelle diskusjoner om nye og banebrytende ideer.
En av de sentrale tankene som disse filosofene utforsket, var prinsippene som ble nedfelt i den amerikanske grunnloven. Denne grunnloven fastslo at alle mennesker ble født frie og like, og den understreket betydningen av maktfordeling. Det var et prinsipp som la grunnlaget for et demokratisk system.
På samme måte var den franske grunnloven fra 1791 av stor betydning. I denne grunnloven ble det bestemt at folket skulle velge en nasjonalforsamling som skulle være ansvarlig for å utforme lover. I tillegg måtte kongen gi sin godkjenning til det som ble bestemt av nasjonalforsamlingen. Dette representerte et skifte i maktforholdet og et steg mot et mer representativt styresett.
Da den norske grunnloven ble utarbeidet i 1814, var det en tilsvarende tankegang som preget dokumentet. Her ble det fastslått at folket skulle styre landet ved å velge representanter. Videre ble makten delt mellom tre ulike organer: den lovgivende, den utøvende og den dømmende makten. Dette systemet ble innført for å forhindre misbruk av makt og sikre at avgjørelser ble tatt på en rettferdig og balansert måte.
Så i denne perioden med filosofiske diskusjoner og utvikling av grunnleggende prinsipper, la filosofene i Frankrike grunnlaget for viktige ideer og verdier som fremdeles er relevante den dag i dag. Disse ideene om menneskerettigheter, maktfordeling og folkestyre har hatt en dyptgående innvirkning på samfunnet og politiske systemer over hele verden.
5 SPØRSMÅL
Utviklingen av demokratiet
Læringsmål
1. Antikken
2. Demokratiet i Athen
3. Middelalderen
4. Unionene Norge var en del av
5. Opplysningstiden
6. Den amerikanske revolusjonen
7. Den franske revolusjonen
8. Norsk grunnlov og parlamentarisme
9. Stemmerett i Norge
Diskuter
Antikken er en periode i menneskehistorien som strekker seg fra omtrent 700 f.Kr. til 500 e.Kr. Dette var en tid med stor kulturell utvikling, og mange sivilisasjoner nådde høydepunktet sitt i denne perioden.
I den greske bystaten Athen ble demokratiet innført omtrent mellom 500 og 400 år f.Kr. Dette var den første kjente formen for demokrati, der alle frie menn over 20 år hadde stemmerett. Det er viktig å merke seg at dette ikke inkluderte kvinner, slaver, eller menn som ikke var borgere av Athen.
Etter antikken kom middelalderen, som startet omtrent år 500 og varte til 1500. Dette var en tid med stor forandring i Europa, med fall og gjenreising av imperier, krig, pest, og stor religiøs forandring.
Et viktig punkt i middelalderen var signeringen av Magna Carta i 1215. Magna Carta, som er latin, er kjent som den første grunnloven som ble skrevet. Den var et dokument som begrenset makten til kongen og la grunnlaget for det konstitusjonelle monarkiet i England.
Norge og Danmark var i union fra 1537 til 1814, og deretter var Norge og Sverige i union fra 1814 til 1905. Dette var et resultat av maktkamp mellom ulike europeiske nasjoner. Norge ble en selvstendig nasjon i 1905, etter å ha vært i union med Sverige.
På 1700-tallet kom opplysningstiden, som var en periode der tenkning, vitenskap, og politikk utviklet seg raskt. Opplysningstiden var preget av filosofer som Kant, Voltaire, og Rousseau, som utfordret tradisjonelle ideer om makt og kunnskap.
Den amerikanske revolusjonen startet i 1775 og førte til at de tretten britiske koloniene i Nord-Amerika ble selvstendige fra Storbritannia. Dette la grunnlaget for det moderne USA.
Den franske revolusjonen startet i 1789 og førte til drastiske endringer i det franske samfunnet, inkludert avskaffelsen av monarkiet og etableringen av en republikk.
Den norske grunnloven ble skrevet i 1814, og den etablerte Norge som en selvstendig stat med et konstitusjonelt monarki.
I 1884 ble parlamentarismen innført i Norge, som ga Stortinget mer makt og balanserte forholdet mellom de ulike delene av regjeringen.
Allmenn stemmerett for menn ble innført i Norge i 1898. Dette betydde at alle menn, uavhengig av sosial status eller rikdom. Allmenn stemmerett til kvinner kom i 1913.
5 SPØRSMÅL
Den amerikanske revolusjonen
Læringsmål
1. Rundt 1750
2. Konflikter mellom Storbritannia og Frankrike
3. Rollen til George Washington
4. Fredsavtalen i Paris i 1763
5. Økonomiske utfordringer for Storbritannia
6. Protestene i koloniene
7. Reaksjoner fra Storbritannia
8. Utvikling av en felles identitet i koloniene
9. Amerikansk uavhengighet
10. Siger for USA
11. Kvinners rolle i krigsinnsatsen
12. Fredsavtalen i Versailles i 1783
13. USAs grunnlov og den første presidenten
14. Maktfordelingen i USA
15. Årsakene til selvstendigheten oppsummert
Diskuter
I midten av det 18. århundre, omkring 1750, fantes det 13 britiske kolonier som strakte seg langs Atlanterhavet i Nord-Amerika. Det britiske imperiet hadde ambisjoner om å utvide territoriet sitt vestover, men dette området var allerede under fransk kontroll. Dette resulterte i mange kriger mellom England og Frankrike om kontrollen over landområdet. Franskmennene hadde ofte indianerne på sin side og vant flere slag, men til slutt seiret britene.
George Washington, som senere skulle bli USAs første president, fikk mye ære for denne britiske seieren. I 1763 ble det signert en fredsavtale i Paris. I følge denne avtalen måtte Frankrike gi fra seg landområder øst for Mississippi-elva til britene, med unntak av New Orleans.
Denne krigen var svært kostbar for Storbritannia, og for å få inn penger, innførte britene ulike avgifter i koloniene. Dette ble møtt med stor motstand, spesielt etter innføringen av stempelavgiften i 1765. Koloniene svarte med slagordet "No taxation without representation", og nektet å akseptere avgiften. Til slutt ga britene etter og opphevet de fleste avgiftene, men valgte å beholde avgiften på te.
Dette var spesielt upopulært i Boston, og i 1773 protesterte innbyggerne ved å kaste en last med te, verdt 50 000 dollar, i havnen. Dette ble kjent som Boston Tea Party. Som en reaksjon stengte britene Boston-havnen.
I dette opphetede klimaet, vokste en felles identitet blant koloniene. De dannet en felles hær under ledelse av George Washington og begynte å kjempe for sin selvstendighet fra Storbritannia. Uavhengighetserklæringen ble signert i Philadelphia i 1776, en stor hendelse som i dag blir feiret som USAs nasjonaldag den 4. juli.
Det fulgte en krig mellom koloniene og Storbritannia. Til tross for den britiske velutdannede og erfarne hæren, endte det med amerikansk seier. Det nye landet fikk støtte fra Frankrike, og hjemme bidro kvinner til krigsinnsatsen ved å sy klær og annet nødvendig utstyr til soldatene.
Etter den britiske kapitulasjonen i 1783, ble det signert en fredsavtale i Versailles. De 13 uavhengige koloniene dannet da en union kalt De forente stater av Amerika. I 1789 fikk dette nye landet sin egen grunnlov, og George Washington ble valgt til USAs første president.
Makten i det nye landet ble fordelt mellom statene, Kongressen, presidenten og domstolene, etter ideene til den franske filosofen Montesquieu, for å hindre at noen fikk for stor makt.
5 SPØRSMÅL
Den franske revolusjonen
Læringsmål
1. Økonomisk krise
2. Kong Ludvig XVI
3. 20. juni 1789
4. Bastillen
5. Menneskerettserklæringen
6. 5. oktober 1789
7. 22. september 1792
8. Kong Ludvig XVI ble henrettet
9. Skrekkregimet
10. 27. juli 1794
11. Årsakene oppsummert
12. Konsekvensene oppsummert
Diskuter
På 1780-tallet opplevde Frankrike en dyp økonomisk krise. Krigsutgifter, høyt skattetrykk og en ineffektiv styring førte landet inn i denne krisen. I 1789 tok kong Louis XVI grep. Han kalte sammen de tre stendene - adelen, geistlige og tredjestanden - for å diskutere den tunge skattesituasjonen. Men tredjestanden, som representerte mesteparten av befolkningen, ville ikke lenger nøye seg med lite makt. De krevde større representasjon og makt.
Dette kravet fikk ekstra kraft den 20. juni 1789. Da sverget medlemmene av tredjestanden eden i tennishallen. De lovet hverandre å ikke skilles før nye lover (konstitusjon) for hvordan Frankrike skulle styres var skapt.
Revolusjonen tok en ny vending den 14. juli 1789 da Bastillen ble stormet. Dette opprøret mot monarkiet ble et avgjørende vendepunkt, og datoen blir siden den tiden feiret som Frankrikes nasjonaldag.
Nasjonalforsamlingen godkjente den 26. august 1789 menneskerettighetsærklæringen. Denne erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter ble et grunnleggende dokument for menneskerettighetene.
Kvinneopprøret kom den 5. oktober 1789, da tusenvis av kvinner marsjerte til Versailles. De protesterte mot høye brødpriser og mangel på mat, og de tvang kongen til å flytte tilbake til Paris. Den 22. september 1792 markerte en viktig milepæl. Nasjonalforsamlingen avskaffet monarkiet og etablerte den første franske republikken. Men endringene stoppet ikke der. Den 21. januar 1793 ble kong Louis XVI henrettet på en giljotin.
Skrekkveldet, en periode preget av massehenrettelser, fulgte i kjølvannet av kongens død. Fra 1793 til 1794 ble de som ble regnet som motstandere av revolusjonen henrettet i stor skala. Robespierre og hans tilhengere hadde sentral makt i denne perioden. Men også Robespierre falt. Han ble arrestert og henrettet den 27. juli 1794. Dette markerte slutten på skrekkveldet og på den franske revolusjonen.
5 SPØRSMÅL
Napoleon Bonaparte og Europa etter 1814
Læringsmål
1. Napoleon Bonaparte
2. De napoleonske krigene
3. Slutten på Napoleons styre
4. Endringer i Europa etter 1814
5. Perioden etter Wienkongressen
6. Nasjonalisme og revolusjoner i Europa etter 1814
Diskuter
Napoleon Bonaparte var en fransk militær og politisk leder som kom til makten under den franske revolusjonen. Han ble gjort til konsul for livet i 1802 og deretter keiser i 1804. Gjennom en rekke reformer moderniserte han mye av Frankrike, inkludert juss, utdanning, administrasjon og infrastruktur.
Napoleon er kanskje mest kjent for sin rolle i de Napoleonske krigene, en serie konflikter som involverte mange av Europas makter. Disse krigene varte fra 1803 til 1815, og de resulterte i at Napoleon og Frankrike i en periode dominerte store deler av Europa. Etter Napoleons endelige nederlag ved Waterloo i 1815, ble han forvist til øya St. Helena i Sør-Atlanteren, hvor han døde i 1821.
Europa etter 1814, og spesielt etter Napoleons endelige nederlag i 1815, gjennomgikk store endringer. Kongressen i Wien fra september 1814 til juni 1815, søkte å gjenopprette maktbalansen i Europa og sikre stabilitet etter krigene. Dette ble gjort ved å gjenopprette mange av de gamle monarkiene og territoriene som eksisterte før Napoleons maktovertakelse.
Kongressen i Wien førte til en periode kjent som "konsertsystemet" eller "Metternich-systemet", oppkalt etter den østerrikske statsmannen Klemens von Metternich. Det var et forsøk på å opprettholde status quo og hindre en enkelt makt i å dominere Europa, som Napoleon hadde gjort.
Europa etter 1814 ble også mer nasjonalistisk, med mange grupper som ønsket selvstendighet eller forening med kulturelt liknende områder. Disse følelsene førte til en rekke revolusjoner og konflikter i Europa gjennom 1800-tallet, som den greske frigjøringskrigen, den belgiske revolusjonen, og de mange selvstendighets- og foreningsbevegelsene i Italia og Tyskland.
5 SPØRSMÅL
Norge og Danmark frem mot 1814
Læringsmål
1. Den franske revolusjonen og Napoleonskrigene
2. Den dansk-norske handelsflåten
3. Spenninger med Storbritannia
4. Norske konsekvenser av krigen med Storbritannia
5. Engelsk lisens
6. Kieltraktaten
7. Langsiktige påvirkninger for Norge
Diskuter
Den franske revolusjonen og Napoleonskrigene, med sine vidtrekkende konsekvenser, påvirket maktbalansen i Europa, inkludert eneveldet i Danmark-Norge. Den dansk-norske handelsflåten, som hovedsakelig fraktet varer som trelast og jern til andre krigførende land, spilte en sentral rolle i denne perioden.
Danmark-Norge fortsatte med å frakte nødvendige varer som korn og trelast, tross i det anspente forholdet til Storbritannia. I 1807 nådde spenningen et høydepunkt på øya Sjælland i Danmark, da britiske krigsskip krevde at den dansk-norske flåten skulle bli overlevert til dem. Kronprins Frederik avslo kravet, noe som resulterte i at britene gikk til angrep. Danmark måtte overgi seg, og britene tok hele den dansk-norske flåten. Dette flåteranet skapte en rekke uheldige konsekvenser.
Kronprins Frederik valgte å gå inn i krigen på Napoleons side, som en reaksjon på britenes aggresjonsnivå. Dette førte Danmark-Norge i krig med Sverige, som støttet England.
For Norge hadde krigen med Storbritannia katastrofale konsekvenser. Handelen stoppet opp og skipsfarten fikk store problemer, ettersom Storbritannia blokkerte norskekysten og hindret innførsel av viktige varer som korn. Dette førte til hungersnød, som rammet hardest Øst- og Sørlandet. I 1809 inngikk Danmark-Norge en avtale med Storbritannia der danske og norske handelsskip kunne seile trygt hvis de hadde en engelsk lisens.
Etter å ha bidratt til å overvinne Napoleon, fikk Sverige Norge som erstatning gjennom Kielfreden i 1814, med støtte fra England og Russland. Dette la grunnlaget for unionen mellom Norge og Sverige, som varte fra 1814 til 1905.
Gjennom alt dette, kan vi se at disse hendelsene hadde en dyp påvirkning på Norge og utformingen av den norske grunnloven.
5 SPØRSMÅL
Den norske grunnloven
Læringsmål
1. Norge, en del av Danmark
2. Napoleonskrigene
3. Norge til Sverige
4. Christian Frederik
5. Eidsvoll i april 1814.
6. Sverige var misfornøyde
7. Selvstendigheten
Diskuter
I 1814 var Norge ikke et eget land, men var en del av Danmark. De to landene var bundet sammen i noe vi kaller en "union", og dette hadde vært tilfelle i mange hundre år.
Men på begynnelsen av 1800-tallet var det en stor krig som raste i Europa, kalt Napoleonskrigene. Danmark valgte å støtte Napoleon i denne krigen. Men da Napoleon tapte krigen, ble Danmark straffet. De måtte gi Norge til Sverige som straff.
Dette gjorde mange i Norge sinte. De ville ikke bli styrt av Sverige, men ville heller ha et eget land. En av disse personene var en mann ved navn Christian Frederik. Han var den danske kongens representant i Norge, men han støttet det norske folkets ønske om selvstendighet.
Christian Frederik samlet en gruppe mennesker fra hele landet for å lage et dokument som skulle bestemme hvordan det nye Norge skulle styres. Dette dokumentet kaller vi Grunnloven, og det er som en stor regelbok for hvordan landet vårt skal styres.
De møttes på et sted kalt Eidsvoll i april 1814, og der diskuterte de hvordan det nye Norge skulle se ut. De snakket om hvor mye makt en konge skulle ha, hvem som skulle få lov til å stemme i valg, og mange andre viktige ting.
Etter seks uker med hardt arbeid var de endelig ferdige med Grunnloven. De signerte dokumentet den 17. mai, og det var et stort steg mot et selvstendig Norge.
Men Sverige var ikke fornøyd med at Norge ville bli et eget land. De truet med å starte en krig mot Norge. Men i stedet for å utkjempe en krig, bestemte lederne i Norge seg for å inngå en avtale med Sverige. De sa at Norge kunne bli en del av Sverige, men bare hvis de fikk lov til å beholde Grunnloven og Stortinget (nasjonalforsamlingen). Sverige godtok dette, og Norge ble en del av Sverige den 4. november 1814. Denne avtalen ble kalt Mossekonvensjonen.
Grunnloven er et veldig viktig dokument for oss i Norge. Det er den som bestemmer hvordan landet vårt skal styres, og det er grunnen til at vi feirer 17. mai som nasjonaldagen vår.
5 SPØRSMÅL
Unionen med Sverige
Læringsmål
1. Etter unionen med Sverige i 1814
2. Norsk politikk på den tiden
3. På 1820-tallet
4. Feiringen av 17. mai
5. Regler under den svenske kongen
6. Påvirkningen av nasjonalromantikken
7. Språkets rolle
Diskuter
Etter unionen med Sverige i 1814 hadde Norge en noe spesiell stilling. Kongen av Sverige, Karl Johan, hadde makt over Norge, men han angret på den selvstendigheten som nordmennene hadde fått i unionen. I det norske samfunnet var det embetsmenn, byborgere og bønder som kunne velges inn på Stortinget.
Utover 1820-tallet ønsket svenskekongen å endre den norske grunnloven for å få absolutt veto i alle saker. Men Stortinget stod sterkt og nektet å la dette skje. Kong Karl Johan ble sint og truet med å sende soldater. Likevel feiret nordmennene 17. mai i 1820-årene, noe som ikke falt i god jord hos kongen. Han ville heller at de skulle feire unionsdagen 4. november. Til slutt, i 1829, kom forbudet mot 17. mai-feiringen, noe som førte til det store "Torvslaget".
Men i 1836 endret ting seg. Stortinget markerte for første gang 17. mai, og siden da har dagen vært offisiell nasjonaldag for Norge. Bjørnstjerne Bjørnson, en kjent forfatter, skrev "Ja, vi elsker", og han startet også barnetoget på 17. mai.
Den svenske kongen styrte Norge etter norske lover, men ikke alle var velkomne i landet. Paragraf 2 i Grunnloven, bedre kjent som 'jødeparagrafen', sa at jøder ikke skulle få komme inn i landet.
Nasjonalromantikken stod sterkt i Norge i denne perioden, og forfattere, malere, musikere og idrettsfolk bidro til en sterk nasjonal fellesskapsfølelse. De viste en brodd mot unionen med Sverige, og dette ble uttrykt gjennom verkene deres.
Språket spilte også en viktig rolle i denne sammenhengen. Personer som Ivar Aasen, og Asbjørnsen og Moe, arbeidet hardt for å styrke det norske språket og kulturen, og bidro til å forme det moderne Norge vi kjenner i dag.
5 SPØRSMÅL
Politiske hendelser og endringer i Norge på 1800-tallet
Læringsmål
1. 1830-tallet og bøndene
2. Ting skjer
3. Makt
4. Parlamentarismen ble innført.
5. På 1800-tallet hadde Norge noen politiske partier.
6. Kvinner fikk stemmerett i 1913 etter mange års kamp.
Diskuter
På 1830-tallet var det mange bønder som syntes embetsmennene brukte for mye av pengene staten hadde. Bøndene ville heller at folk lokalt skulle bestemme mer selv. Så de jobbet for å få inn flere bønder på Stortinget. I valgene i 1833 og 1836 klarte de det! Med flere bønder på Stortinget kunne de bedre påvirke hvor pengene ble brukt. Likevel ble slottet i Oslo bygget. I 1837 kom det nye lover som ga lokalsamfunnene mer makt. Dette var god trening for bøndene, og de fikk mer kontroll over pengebruken.
På 1800-tallet delte kongen makten med Stortinget. Stortinget laget lover, og kongen og regjeringen sørget for at lovene ble fulgt. I begynnelsen var det bare noen få menn som kunne stemme, men etter hvert fikk alle menn og kvinner stemmerett. Det var viktig fordi det ga oss mer kontroll over våre egne liv.
I 1869 ville Stortinget møtes hvert år, men regjeringen sa nei. Sverdrup og bøndene vant likevel denne saken. Men Stortinget ville ha enda mer makt, og ville at regjeringen skulle stilles til ansvar for dem. Kongen kunne stoppe nye lover, men etter mange forsøk klarte Stortinget å endre grunnloven. Sverdrup og venstrefløyen vant fram, og regjeringen ble fjernet. Et nytt system, parlamentarismen, ble innført. Det betyr at regjeringen må ha støtte fra flertallet i Stortinget for å styre. Kongen mistet mye av makten sin. Det tok mange år før parlamentarismen ble en del av grunnloven, men i 2007 skjedde det endelig.
På 1800-tallet hadde vi noen politiske partier. Venstrepartiet ville ha endringer, mens Høyrepartiet støttet kongen. Det norske Arbeiderpartiet ble opprettet i 1887 for å hjelpe arbeiderne. Når alle menn fikk stemmerett i 1898, ble Arbeiderpartiet enda mer populært.
I 1898 fikk de fleste menn stemmerett i Norge, men holdningene til å gi kvinner samme rett var negative. Flere argumenter ble brukt for å stå imot denne endringen. Et argument var at hjemmene ville bli ødelagt dersom kvinnene ble involvert i politikk. Det ble også hevdet at kvinner var mer følsomme og "svake", og derfor burde bli spart for det harde kjøret til politikken. Mange støttet disse synspunktene med bibelske sitater og religiøse overbevisninger.
Men det var mange kvinner som ikke aksepterte denne underordnede posisjonen. De kjempet for å få stemmerett, og arbeidet deres intensiverte seg omkring unionsoppløsningen i 1905. I denne perioden samlet mange kvinner inn underskrifter for å støtte sin sak. En av de mest aktive kvinneaktivistene var Betzy Kjeldsberg, som spilte en viktig rolle i kampen for kvinners stemmerett. Etter en lang kamp fikk kvinner endelig stemmerett i 1913.
5 SPØRSMÅL
Arbeidernes kamp for makt og et bedre liv utover på 1800-tallet
Læringsmål
1. 1848
2. Marcus Thrane
3. Ikke alle støttet arbeiderbevegelsen
4. Thrane til USA
5. Industrialisering
6. Landsorganisasjonen i Norge (LO)
7. Norsk Arbeidsgiverforening
8. Det moderne arbeidslivet i Norge
Diskuter
I 1848 brøt det ut stor uro blant arbeiderne rundt om i Europa. Denne uroen nådde til slutt også Norge. En ny tid var i emning, og en ny bevegelse var i ferd med å spire frem, med Marcus Thrane i spissen. Marcus Thrane, en mann som brant for å bedre arbeiderklassenes kår, stod i bresjen for denne bevegelsen. Han hadde vært ansatt ved Blaafarveværket på Modum, og senere hadde han tatt på seg jobben som redaktør i Drammens Adresse. Men det var som grunnlegger av Norges første arbeiderbevegelse at han skulle bli mest kjent.
Thranes visjon var klar: Arbeiderne skulle kjempe for sine egne rettigheter. De skulle kreve stemmerett og billigere matvarer. Han ville at folk flest skulle få en mer rettferdig fordeling av godene i samfunnet.
Men det var ikke alle som så med blide øyne på arbeiderbevegelsen. Bønder, byfolk og embetsmenn stod ikke på arbeidernes side. De så på bevegelsen som en trussel mot status quo, og handlet deretter. Thrane ble arrestert og fengslet, en klar demonstrasjon av makten til de som styrte.
Etter en tid i fengsel, ble Thrane endelig en fri mann. Han bestemte seg for å emigrere, og reiste til USA. Men han gav ikke opp kampen for arbeidernes rettigheter. Fra det nye hjemlandet sitt, fortsatte han å kjempe for det han trodde på. Marcus Thranes arv lever fortsatt videre, og minnet om ham står som et symbol på arbeidernes kamp for rettferdighet.
Industrialisering og byvekst førte til store forandringer i det norske samfunnet. En ny tid var i emning, og nye strukturer kom på plass. Arbeiderne, som tidligere hadde vært spredt og manglet samordnet kraft, begynte å organisere seg i fagforeninger. Målet var klart: De skulle kjempe for høyere lønn og bedre arbeidsforhold. For å oppnå disse målene, brukte de streik som virkemiddel.
I 1899 ble Landsorganisasjonen i Norge (LO) stiftet. Dette var en stor milepæl i arbeiderbevegelsens historie, og gav arbeiderne en sterkere røst. Men arbeidsgiverne satt heller ikke stille. I 1900 ble Norsk Arbeidsgiverforening, som senere ble Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), stiftet. Dette gav dem et virkemiddel for å motvirke arbeiderbevegelsen.
Slik ble grunnlaget lagt for det moderne arbeidslivet i Norge, med en stadig balansegang mellom arbeidernes og arbeidsgivernes interesser.
5 SPØRSMÅL
Norge i 1905
Læringsmål
1. Unionen
2. Frem mot 1905
3. Monarki og ny konge i Norge
Diskuter
Norge var i union med Sverige, med en svensk konge ved roret. Likevel fikk Norge styre og utvikle seg fritt innenlands, noe som bidro til å styrke nasjonal identitet og selvstendighet. Med en stor handelsflåte reiste norske borgere mye utenlands. Dette førte til et ønske om et eget norsk utenlandsvesen, med konsuler og en egen utenriksminister, for bedre å kunne representere og forsvare norske interesser i utlandet. Men Sverige ville ikke gi Norge denne retten. Svenskene hadde et annet syn på unionen; de ville at de to landene skulle smelte sammen til ett. De holdt fast ved en hard holdning, og insisterte på at Norge skulle fortsette å være et lydrike under svensk dominans, spesielt i utenrikspolitiske spørsmål. Dette skapte friksjon og førte til ytterligere krav om selvstendighet fra norske borgere.
I årene før 1905 ble stemningen i Norge stadig mer preget av ønsket om å løse landet fra unionen med Sverige. Det ble satt i gang militær opprustning for å styrke forsvaret i landet. Statsminister Christian Michelsen og regjeringen hans foreslo en lov der Norge skulle få sitt eget konsulatvesen. Dette var et viktig steg mot full selvstendighet, men svenskekongen nektet å skrive under loven. I protest mot denne avvisningen gikk den norske regjeringen av. Kongen prøvde å få noen til å danne en ny regjering fra Stortinget, men han fikk ingen til å ta på seg denne oppgaven.
Dette førte til en konstitusjonell krise, for uten en regjering kunne ikke kongen utføre oppgaven sin. På Stortinget den 7. juni 1905 ble det vedtatt at svenskekongen måtte gå av fordi han ikke kunne utføre kongeoppgaven sin. Dette er kjent som 7. juni-vedtaket. For å stadfeste avgjørelsen, ble det holdt en folkeavstemning. Her ble det et klart flertall for å løse Norge fra unionen. Svenskene truet med krig, men det ble forhandlet frem en fredelig løsning. Et av vilkårene for denne løsningen var at Norge skulle rive de fleste festningene langs grensen til Sverige. Dette markerte enden på unionen mellom Norge og Sverige, og starten på en ny æra for norsk selvstendighet.
Etter løsrivelsen fra Sverige, ble den danske prinsen, Karl, spurt om han ville bli norsk konge. Han sa ja, men bare etter en folkeavstemning for å sikre at det norske folket ønsket å ha ham som konge.
Norge valgte å ha et monarki, og valgte bort tanken om å bli en republikk. Dette var et viktig valg for landet og formet hvordan den norske staten skulle utvikle seg. Kongen skulle representere regjeringen som var satt sammen av Stortinget. Han hadde, og har fortsatt, kun symbolsk makt. Det betyr at kongen ikke tar del i det politiske arbeidet, men er et symbol på nasjonal enhet og kontinuitet. Kongens oppgaver inkluderer representasjon og seremonielle plikter, og han fungerer som et bindeledd mellom folk og myndigheter.
5 SPØRSMÅL
Demokrati og politikk
Læringsmål
1. Kjerneverdier i et demokrati
2. Når verdiene er til stede i et demokrati
3. Politikk i et demokrati
4. Kommunene i et demokrati
5. Borgerne i et demokrati
6. Bruk av skatter og avgifter i et demokrati
Diskuter
I et demokrati er det tre kjerneverdier som er spesielt viktige - tillit, likhet og ytringsfrihet. Dette er ikke bare grunnsteiner i en rettferdig stat, men også nødvendige komponenter for å skape et samfunn hvor alle føler seg som en del av helheten.
Tillit er fundamentet for en vellykket demokratisk stat. Dette betyr at innbyggerne må kunne ha tro på at demokratiske prosesser blir gjennomført på en ærlig, transparent og rettferdig måte. Uten tillit til systemet, kan folk begynne å tvile på legitimiteten til regjeringen og de valgte lederne, noe som kan skape usikkerhet og uro.
Likhet, som den andre kjerneverdien, sikrer at alle borgerne blir tatt hensyn til, uavhengig av hvem de er eller hvor de kommer fra. Alle skal ha lik tilgang til rettigheter, muligheter og ressurser. I et demokrati blir alle borgerne behandlet som likeverdige, noe som bidrar til å fremme sosial samhørighet og rettferdighet.
Ytringsfrihet, den tredje kjerneverdien, gir alle rett til å uttrykke seg fritt og bli hørt. Dette er viktig for å skape et åpent samfunn der folk kan uttrykke sine meninger, diskutere ideer og bidra til samfunnsdebatten.
Når disse tre verdiene er til stede i et demokrati, blir det lettere å føle seg som en del av samfunnet. Som innbygger føler du deg hørt, respektert og verdsatt. Det blir lettere å akseptere avgjørelser og å følge det som flertallet har bestemt, fordi du vet at prosessen var rettferdig, at alle hadde en likeverdig sjanse til å bli hørt, og at dine meninger og synspunkter var tatt i betraktning. Slik kan vi alle bidra til å bygge et sterkere, mer inkluderende og rettferdig samfunn.
Politikk handler ofte om hvordan samfunnet skal fordele ressursene sine og hvilke prioriteringer som skal gjøres. Dette er spesielt sant i et demokrati, der flertallet får bestemme hvordan samfunnet skal styres på ulike nivåer - nasjonalt, regionalt og kommunalt.
I kommunene, som er grunnsteinen i vårt nær-demokrati, er det mange oppgaver som skal løses. Her handler politikken om hvordan kommunen skal bruke pengene sine. Dette kan inkludere alt fra skoler, helsestasjoner, aldershjem, veier, kulturtilbud og mer. Disse avgjørelsene påvirker oss alle i hverdagen.
Men, som borgere i et demokrati, har vi også ansvar. Vi har både rettigheter og plikter, og en av de viktigste pliktene vi har er å dele på godene. Dette betyr at vi alle bidrar til fellesskapet gjennom skatter og avgifter. Den som tjener mer, betaler mer i skatt. Slik sørger vi for at flest mulig kan få det de trenger, og at ressursene blir fordelt rettferdig.
Inntektene staten får inn går til å fordele goder til samfunnet. Politikken i et demokrati bestemmer hvordan dette skal skje. Slik bidrar vi alle til fellesskapet, og sikrer at alle får ta del i de godene samfunnet har å by på.
Men hva om vi levde i et samfunn der ingen betalte skatt eller avgifter? Ville det i det hele tatt være mulig å ha et fungerende demokrati? Det er krevende å se for seg. Skatter og avgifter er med på å sikre grunnleggende funksjoner i samfunnet, som helsevesen, utdanning og infrastruktur. Uten disse ressursene vil mange av disse tjenestene bli vanskelige å opprettholde. Dermed kan det bli utfordrende å sikre rettferdig fordeling av ressurser, noe som er en grunnleggende del av et demokratisk samfunn. Så det å betale skatt og avgifter er ikke bare et ansvar, men en viktig del av det å leve i et demokrati.
5 SPØRSMÅL
Påvirke politikken
Læringsmål
1. Resultat av politikk
2. Påvirke politikken
3. Viktige aspekter ved et demokrati
4. Å bruke vold i et demokrati
Diskuter
Du har kanskje lagt merke til at nesten alt rundt deg er et resultat av politikk. Dette gjelder både lokalpolitikk og politikk på nasjonalt nivå. Heldigvis har vi alle mulighet til å påvirke denne politikken, og det på mange ulike måter.
En av de mest grunnleggende måtene å påvirke på er å stemme ved valg. Du kan stemme på det partiet som du er mest enig i. For å stemme må du ha fylt 18 år og være norsk statsborger. I Norge er det valg annethvert år, med kommunevalg og stortingsvalg som veksler.
En annen måte å påvirke politikken på, er å melde seg inn i et politisk parti. Da kan du jobbe internt i partiet for å påvirke hvilke standpunkter partiet skal ha i ulike saker. Du kan også delta i valgkampen for partiet ditt.
Dersom det er et spesielt tema du brenner sterkt for, eller noe du er svært uenig i, kan du demonstrere. I Norge har vi ytringsfrihet, og dermed retten til å demonstrere. Dette er ikke en rettighet man har i alle land. Kan du huske noen demonstrasjoner du har lest om eller sett TV-bilder fra?
Streik er også en form for demonstrasjon. Det er en måte å vise misnøye på, og er en viktig rettighet i et demokrati.
Du kan også bli med i en interesseorganisasjon, som for eksempel Noregs Astma- og Allergiforbund. Disse organisasjonene jobber aktivt for å påvirke politikerne på ulike felt, og det finnes over 2000 slike organisasjoner i Norge.
Du kan også prøve å påvirke politikken direkte ved å snakke med eller skrive til politikerne. I tillegg kan du ytre meningene dine i ulike medier, som aviser, TV, radio, blogger og sosiale medier. Husk bare at det er viktig å argumentere godt for standpunktet ditt.
I et demokrati er det også svært viktig med en fri presse. Politikere og andre kan ikke bestemme hva som skal skrives eller sies i media. Sosiale medier har også fått en stadig større rolle, og har en stor makt i dagens samfunn. Både presse og sosiale medier kan påvirke demokratiet på ulike måter, både positivt og negativt.
5 SPØRSMÅL
Medienes oppgaver i demokratiet
Læringsmål
1. Medienes oppgaver i et demokrati
2. Media som vaktbikkje
3. Graverjournalistikk
4. Media som den fjerde statsmakten
5. Ytringsfrihet og fri presse
6. Grensene for ytringsfrihet
7. Konsekvenser av å overskride grensene
8. Ansvar som følger med ytringsfrihet og fri presse
Diskuter
Media har mange viktige oppgaver i et demokrati, og en av de mest vesentlige er å fortelle oss om det som skjer i samfunnet. De gir oss informasjon om både de små og store hendelsene, fra lokalsamfunnet vårt til den store, globale scenen. Media er ikke bare en informasjonskanal, men også en viktig aktør som bidrar til å forme det offentlige ordskiftet.
Når noe er galt, har media et ansvar for å si fra. De er som en vaktbikkje for samfunnet, alltid på vakt for å overvåke og avdekke urett. De skal varsle oss om folk ikke gjør jobben sin, eller verre, misbruker makten sin. Det er her gravende journalistikk kommer inn i bildet.
Gravende journalistikk er når journalister graver dypt for å avdekke sannheten. Ofte får journalistene tips om en nyhet, og de skriver om den. Men gravende journalistikk går et steg lenger. Journalister bruker mye tid på å etterforske, finne fakta, intervjue kildene og publisere historien. Denne typen journalistikk kan avsløre korrupsjon, maktmisbruk, og ulike former for ulovlig eller urettferdig praksis.
Dette er grunnen til at media ofte kalles den fjerde statsmakt. Dette begrepet, som er vanlig brukt i Norge og Danmark, peker på pressen og andre massemediers rolle som kritiker og overvåker. I tillegg til de tre tradisjonelle statsmaktene – den lovgivende, den utøvende, og den dømmende – utgjør media en fjerde makt som både utfordrer og holder de andre i sjakk.
Medias rolle i et demokrati kan ikke undervurderes. Som vaktbikkje, som gravende journalister, som den fjerde statsmakt, er de uunnværlige for å sikre et åpent, rettferdig og transparent samfunn. Det er gjennom media vi får kjennskap til det som skjer rundt oss, og det er media som gir oss verktøyene vi trenger for å kunne ta informerte valg og bidra aktivt i demokratiet.
Ytringsfrihet og fri presse er to av de mest grunnleggende rettene i et fritt og demokratisk samfunn. De legger grunnlaget for en åpen og inkluderende debatt, og er avgjørende for å opprettholde et sunt og dynamisk demokrati.
Likevel er det viktig å forstå at ytringsfrihet ikke betyr at vi kan si eller skrive akkurat det vi vil. Det er visse grenser som vi må respektere. Det er ikke tillatt å snakke stygt om ulike befolkningsgrupper eller oppmuntre til vold. Det er også forbudt å krenke en person eller vise reklame for tobakk og øl.
Hvor går så grensene for ytringsfrihet i forhold til å demonstrere eller markere noe? Dette er et vanskelig spørsmål. Man kunne for eksempel spørre seg om det burde være ulovlig å brenne hellige skrifter. På den ene siden, burde folk ha rett til å uttrykke seg på den måten de vil, så lenge det ikke oppmuntrer til vold eller hat. På den andre siden, kan slike handlinger føre til sterk harme og potensielt uro. Balansen mellom ytringsfrihet og respekt for andres tro og verdier kan være vanskelig å finne.
Og om man går over grensen, kan det få konsekvenser. Man kan bli straffet i etterkant, og dette gjelder også for mediehus. Om noen mener at pressen har brutt de etiske reglene, kan de klage inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU). PFU er et klageorgan utnevnt av Norsk Presseforbund som behandler klager mot pressen i presseetiske spørsmål.
5 SPØRSMÅL
Andre styreformer enn demokrati
Læringsmål
1. Norge er et demokratisk land
2. Ulike styreformer
3. Hva er best?
Diskuter
Norge er et land med et demokratisk system, hvor alle innbyggerne har muligheter til å ytre sin mening. I andre land, med ulike styringsformer, er ikke denne muligheten like stor. Det er ikke alltid en kan påvirke samfunnet på samme måte som vi kan i Norge.
I vårt land er det viktig at vi ivaretar prinsippene om tillit, ytringsfrihet og likhet. Dette skaper et samfunn hvor folk kan leve fritt, uten frykt for represalier for å si hva de mener. Dessverre finnes det land hvor innbyggerne ikke har denne friheten. Der finnes det en - eller flere - herskere som bestemmer alt, uten å lytte til hva folket vil.
En slik styringsform kalles ofte et diktatur. Dette er en styringsform hvor all makt er samlet hos én person eller en veldig liten gruppe mennesker. Det er nok mange som kjenner til land som har - eller har hatt - en diktator.
En annen styringsform er oligarki. Her er all makt samlet hos en liten gruppe mennesker, ofte de som er rikest og mektigst. Det er deres egne interesser som gjerne blir gjennomført, heller enn interessene til det brede folket.
En tredje form er tyranni. Her er det en eneveldig person som styrer etter sine egne interesser. Han definerer selv hvem han styrer over, og bruker ofte rå makt for å skremme folket fra å gjøre opprør. Dette kan ta form av vold, tortur og drap.
Men hvilken styringsform er egentlig mest rettferdig? Dette er et vanskelig spørsmål, og svaret kan variere avhengig av hvem du spør.
Det kan også være noe godt i andre styringsformer enn demokrati, men dette er igjen noe som kan være omstridt. Noen vil kanskje hevde at i et oligarki eller diktatur kan en ta raskere og mer effektive avgjørelser, siden en ikke alltid må ta hensyn til hva alle mener.
Likevel må vi huske at demokrati ikke alltid er en selvfølge. Faktisk er det noen steder hvor demokratiet er på tilbakegang. Det kan skje på mange måter. Kanskje blir ytringsfriheten innskrenket, eller kanskje blir det stadig vanskeligere å stille til valg. Uansett hvordan det skjer, er det noe vi må være våkne for. For det er gjennom demokratiet vi sikrer at alle har en stemme.
5 SPØRSMÅL