Det norske samfunnet er et mangfold av kulturer, tradisjoner og mennesker, fra de urgamle samiske samfunnene i nord til tradisjonelle tettsteder og byer i sør. Dette mangfoldet reflekterer Norges innvandrerhistorie, og bidrar til den unike identiteten i landet. Språklig, etnisk, religiøst og kulturelt mangfold beriker Norge, det fremmer inkludering og respekt for ulikhet. Norge er også kjent for sin sterke forpliktelse til likestilling og sosial rettferdighet, noe som ytterligere forsterker mangfoldet i landet. Til tross for utfordringer er det norske samfunnet et levende eksempel på at mangfold kan styrke en nasjon, ikke svekke den.
Mangfold
Mennesker kan lære mye av folk som er ulike oss selv. Det er noe vi bør sette pris på, fordi det er nettopp forskjellene mellom oss som gjør hver og en av oss spesielle. Vi er alle blandet sammen av likheter og ulikheter, og sammen danner vi et stort fellesskap av menneskelige erfaringer. Dette er det mangfold handler om.
Mangfold er et stort og viktig begrep som brukes på mange områder. I naturen betyr det at det finnes mange ulike dyr, planter og andre livsformer. Når vi snakker om geografisk mangfold, handler det om at verden har mange slags landskap, klima og naturtyper. I samfunnet betyr mangfold at vi mennesker har ulike kulturer, språk, tradisjoner og levemåter.
Hva er det som kjennetegner mennesker uansett hvor de kommer fra? Vi er alle ulike personer med egne styrker, svakheter, interesser og drømmer. Uansett land, religion, kultur eller bakgrunn, deler vi noe viktig: Vi kan tenke, føle, lære, elske og utvikle oss.
Et samfunn er mangfoldig når menneskene er forskjellige på mange måter, som for eksempel kjønn, legning, hudfarge, religion, politiske meninger eller funksjonsnivå. Noen forskjeller legger vi lett merke til, mens andre er skjulte. Men alle disse forskjellene er med på å skape et variert og spennende samfunn.
Mangfold er ikke noe vi bare skal godta, men noe vi bør være glade for. Det gjør oss sterkere, mer kreative og bedre til å finne gode løsninger. Vi lærer mer av hverandre når vi ikke er helt like. Derfor er det viktig å verdsette ulikhetene våre – for de er det som gjør oss til de vi er.
Kultur
Kultur er alt vi lærer gjennom livet, og som påvirker hvordan vi tenker, oppfører oss og forstår verden rundt oss. Det er ikke noe vi blir født med. Kultur er noe vi tar opp fra menneskene vi lever sammen med, som familie, venner, skole og samfunnet ellers. Etter hvert blir dette en del av hverdagen vår, uten at vi alltid tenker over det.
Kultur består av flere viktige deler. Verdier er det vi mener er viktig eller riktig. De kan handle om hvordan vi bør behandle andre, hva som er rett og galt, eller hva som betyr mest i livet. Vaner er ting vi gjør ofte og nesten automatisk, som hvordan vi hilser, hva vi spiser til middag, eller hvilke rutiner vi har hjemme eller på skolen. Ferdigheter er de evnene vi lærer oss over tid, som å spille fotball, tegne, lage mat eller løse matteoppgaver. Kunnskap er alt det vi vet og har lært, både fra skolen og fra erfaringer i livet.
En viktig egenskap ved kultur er at den blir overført fra generasjon til generasjon. Vi lærer mye fra de som er eldre enn oss, som foreldre, besteforeldre og lærere. På samme måte kommer vi til å lære videre til de som er yngre. Men selv om kultur er noe vi arver, er den også i stadig endring. Nye ideer, ny teknologi, reiser, filmer, musikk og møter med andre kulturer kan påvirke og endre kulturen vår.
Disse delene av kulturen – verdier, vaner, ferdigheter og kunnskap – hjelper oss med å forstå hvordan samfunnet fungerer. De gjør det lettere for oss å samarbeide, kommunisere og leve sammen. Kultur gir oss en felles måte å forstå verden på, og skaper fellesskap mellom mennesker. Samtidig gjør ulik kultur at verden blir spennende og mangfoldig.
Påvirkning og toleranse
I et land finnes det mange ulike mennesker, selv om de lever i den samme kulturen. Alle har sine egne tanker og meninger. Ser vi på oss selv, oppdager vi at vi er en miks av erfaringer, tanker og oppfatninger som kommer fra livet vi har levd. Dette gjør oss unike, og det gjør også samfunnet spennende og mangfoldig.
I et demokrati har alle rett til å være med og påvirke samfunnet. Vi skal ikke bare få si vår mening, vi har også ansvar for å delta og bidra. Dette er en viktig del av det å leve i et fritt og åpent samfunn.
Når vi diskuterer, kan vi forstå hverandre bedre og få nye ideer. Gjennom samtaler kan vi lære mer, se saker fra flere sider og knytte bånd mellom oss. Det kan være utfordrende, men det er slik vi utvikler oss både som mennesker og som samfunn.
Men det er viktig at diskusjoner ikke ender i krangling, vold eller uro. For å unngå det må vi være åpne, vise forståelse og tåle at andre mener noe annet enn oss. Vi trenger ikke være enige, men ved å lytte og respektere hverandre kan vi leve sammen på en god og fredelig måte.
Samfunnet vårt er ikke bare laget av lover og regler, men også av hvordan vi behandler hverandre. Når vi verdsetter ulikhet og viser respekt for andres meninger, viser vi at vi er et modent samfunn. Dette er helt nødvendig for et ekte demokrati.
Et flerkulturelt samfunn
KARPE DIEM Tusen tegninger
Lydstrøm fra YouTube
I et samfunn lever det mange ulike mennesker, og de har ofte forskjellige måter å leve på. Derfor finnes det mye variasjon i kultur. Likevel har vi en kultur som de fleste i landet kjenner igjen og forholder seg til. Denne kulturen er formet av historien vår, språket vårt, tradisjonene våre og reglene vi lever etter.
Innenfor denne felles kulturen finnes det mindre grupper med sine egne særpreg. Dette kaller vi subkulturer. Det kan være ungdomsgrupper, idrettsmiljø eller politiske grupper. De er en del av samfunnet, men de kan ha egne verdier og interesser som skiller dem litt fra resten.
Selv om det er forskjeller, har hovedkulturen og subkulturene mye felles. De bruker ofte samme språk, kjenner til den samme historien og lever under de samme lovene og reglene. Likevel kan det oppstå store konflikter. Noen subkulturer, for eksempel nynazister eller ekstreme religiøse grupper, kan ha sterke og farlige meninger som går imot det samfunnet ellers står for. Disse kan skape uro og problemer fordi de bryter med viktige verdier i hovedkulturen.
Det er viktig å forstå at et samfunn består av mange ulike kulturer, og at balansen mellom hovedkulturen og subkulturene er viktig for at folk skal ha det trygt og godt.
Kulturendring
Kultur er noe som hele tiden endrer seg. Den står aldri stille. Når nye generasjoner vokser opp, er de med på å forme kulturen på sin måte. En av de viktigste årsakene til at kulturen endrer seg, er måten vi snakker sammen på. Kommunikasjon endrer seg også stadig. For eksempel har internett og mobiltelefoner totalt forandret hvordan vi er i kontakt med hverandre, og dermed også hvordan kulturen vår utvikler seg.
Vi kan se mange eksempler på at lovene våre endrer seg fordi kulturen gjør det. Et tydelig eksempel er regler om personvern og opphavsrett på nettet. Etter hvert som teknologien har gjort det lettere å dele og bruke informasjon, har lovene måttet følge etter og bli oppdatert.
I dag skjer kulturelle endringer raskere enn før, og en viktig grunn til dette er globaliseringen. Verden er blitt tettere sammensveiset, og folk møtes og påvirker hverandre på nye måter. Men slike endringer kan også være negative. Noen ganger kan en kultur bli så dominerende at den fortrenger eller ødelegger en annen. Dette kalles kulturimperialisme. Vi har sett slike eksempler både hos urfolk i Amerika og hos samene i Norge. Det minner oss om at selv om kultur alltid endrer seg, må vi passe på at vi ikke mister viktige deler av det kulturelle mangfoldet i verden.
Tradisjoner
Tradisjoner er en viktig del av kulturen vår. Vi kan se kultur gjennom reglene, vanene og de faste ordningene vi har i samfunnet. Et eksempel er dugnad, som mange i Norge synes er en fin og viktig norsk tradisjon.
Språket vårt er også en del av det som blir sett på som typisk norsk. Vi har mange dialekter, og norsk språk har sin egen stil. I tillegg har vi vår egen historie, våre tradisjoner og de kulturelle uttrykkene vi bruker. Alt dette er med på å vise det norske særpreget.
På skolen lærer vi mye av det samme, som historie, matematikk og samfunnsfag. Gjennom skolen lærer vi også om viktige verdier i Norge, for eksempel ytringsfrihet, trosfrihet og respekt for demokrati. Disse verdiene er noe de fleste i landet er enige om, og de påvirker hvordan vi tenker om rett og galt.
Samtidig er norsk kultur veldig variert. Forskjeller finnes mellom landsdeler, byer og ulike grupper i samfunnet. Hver plass og hver gruppe har noe spesielt ved seg, og dette gjør den norske kulturen rik og mangfoldig.
Kulturen vår er altså både noe vi deler og noe som er ulikt fra sted til sted. Den består ikke bare av faste regler og gamle tradisjoner, men er også noe som stadig endrer seg og viser hvem vi er som folk.
Identitet
Mennesker bor på mange ulike steder i verden, og disse stedene har sine egne tradisjoner og måter å leve på. De som bor i samme område, kan ofte ha lignende vaner. Stedet du bor på, kan si litt om hvem du er – men også hvem du ikke er.
Vi mennesker har ofte behov for å skille mellom de vi ligner på, og de vi ikke ligner på. Det kan være nyttig fordi det gjør det lettere å sortere tankene våre og forstå verden rundt oss. Men finnes det noen forskjeller mellom folk som du synes er ekstra vanskelige å akseptere?
Identiteten vår – altså hvem vi er – består av mange deler. Den er ikke enkel. Vi blir påvirket av menneskene rundt oss og de gruppene vi føler vi hører til. Du kan for eksempel være norsk, jente, hvit, heteroseksuell, fra Ålesund, musiker, miljøaktivist og vegetarianer. Alt dette former hvem du er.
Identiteten vår blir ikke bare laget av oss selv, men også av de vi har rundt oss, som familie og venner. Den står heller ikke stille. Du endrer deg hele tiden: Du blir eldre, får nye venner, nye lærere, nye interesser og møter nye utfordringer. Derfor utvikler identiteten din seg også. Identitet kan også handle om hvordan vi ser ut og hvordan kroppen vår er. Er det viktig for deg å ikke være annerledes? Hvorfor eller hvorfor ikke?
Vi legger merke til noen forskjeller mellom folk mer enn andre. Dette kan påvirke hvordan vi oppfører oss mot hverandre, snakker sammen og forstår hverandre. Derfor er det viktig å være oppmerksom på dette når vi møter nye mennesker. Det kan hjelpe oss til å bli mer åpne, inkluderende og forstående.
Fellesskap er viktig
Utenforskap kan sies å være det motsatte av fellesskap. Det er et sted hvor mennesker finner seg stående utenfor et fellesskap, en gruppe eller et samfunn. Det kan være en overveldende følelse, en stund der du føler deg skilt fra noe eller noen.
Det finnes mange typer utenforskap. Noen føler det i arbeidslivet, der de kan føle at de ikke passer inn eller blir verdsatt. Andre ganger kan man oppleve utenforskap som innvandrere, der språkbarrierer og kulturelle forskjeller kan skape en avstand mellom dem og det omkringliggende samfunnet.
Har du noen gang følt denne følelsen, denne følelsen av å stå utenfor? Kanskje har du opplevd det på et eller annet tidspunkt, i en eller annen form. Kanskje var det på skolen, på jobben, eller i en sosial sammenheng. Hvordan var det?
En viktig del av å kjempe mot utenforskap er å gi plass til de som ikke alltid er inkludert. Kanskje kan du invitere noen som ser ut til å stå litt på sidelinjen inn i ditt sosiale fellesskap. Det kan være så enkelt som å tilby dem en plass ved bordet, å ta dem med på en tur, eller å starte en samtale med dem. Små handlinger kan ha stor effekt, og en liten innsats fra deg kan gi stor verdi for de som føler seg utenfor.
Vi har alle et ansvar for å bidra til å skape et inkluderende samfunn der alle kan kjenne seg del av et fellesskap. Og noe så enkelt som å invitere noen inn, kan gi en stor endring i hvordan de ser på seg selv og hvordan de opplever verden rundt seg.
Det som bestemmer i et fellesskap
I et samfunn er det vanlig å snakke om majoritet og minoritet. Majoritet betyr rett og slett flertall - det er de som utgjør den største gruppen av mennesker i et samfunn. På motsatt side har vi minoritet, som betyr mindretall. Dette er de som er i mindretall, eller en mindre gruppe mennesker i et samfunn.
Eksempler på minoriteter kan være mange. Det kan være folk som har nådd en alder over 90 år, eller de med ekstra høy IQ. Andre eksempler kan være rånere, ulike religiøse grupper, eller folk med ulike seksuelle orienteringer. Alle disse er eksempler på minoriteter, for de er ikke i flertall i samfunnet.
I et demokrati er det nettopp majoriteten, eller flertallet, som bestemmer. Demokratiet er bygget på prinsippet om at flertallet skal bestemme, men samtidig med respekt for minoritetene sine rettigheter. Det er ingen garanti for at en person eller en liten gruppe kan ta styringen alene.
Men det er en risiko i demokrati: at minoritetene ikke blir tatt hensyn til. Dersom majoriteten alltid bestemmer, kan det hende at minoritetene sine stemmer og behov ikke blir hørt eller ivaretatt. Dette er en utfordring som alle demokratiske samfunn må jobbe med, for å sikre at alle innbyggerne sine rettigheter og behov blir ivaretatt.
Nasjonale minoriteter i Norge
Nasjonale minoriteter er folkegrupper som har hatt en langvarig tilknytning til Norge og som har vært med på å forme norsk kultur og samfunn. I Norge regner vi fem slike grupper: jødene, kvenene eller norskfinnene, skogfinnene, romfolket og romanifolket, også kalt taterne. Jødene er en folkegruppe med jødedommen som religion og med en historie som strekker seg over store deler av verden, og de har også vært en del av det norske samfunnet over lang tid. Kvenene bor hovedsakelig i Nord-Norge, særlig i Finnmark, og er etterkommere av finske innvandrere med kvensk som eget språk. Skogfinnene stammer fra finner som på 1600-tallet vandret via Sverige og slo seg ned i det sørøstlige Norge.
Romfolket omfatter flere ulike grupper og kom til Norge i siste halvdel av 1800-tallet. Romanifolket har en lang historie i Norge og Sverige og har tradisjonelt levd et reisende liv uten fast bosted. Felles for de nasjonale minoritetene er at de har opplevd diskriminering og urettferdig behandling, noe som gjør vern og anerkjennelse ekstra viktig. Vern av minoriteter er en sentral del av menneskerettighetene, som er grunnleggende rettigheter alle mennesker har, uavhengig av bakgrunn, identitet eller livssyn.
Samene har en særskilt posisjon i Norge fordi de har status som urfolk, noe som gir dem egne rettigheter og et sterkere vern enn de nasjonale minoritetene. I tillegg finnes det andre minoriteter i det norske samfunnet, som for eksempel homofile, minoritetsspråklige og innvandrere. Også disse gruppene er vernet av menneskerettighetene, og det er viktig å sikre at rettighetene og interessene deres blir respektert og ivaretatt.
Innvandrere i Norge
Norge er et mangfoldig land. Hovedårsaken er mennesker som har vandret hit fra ulike kanter av verden. De største innvandrergruppene kommer fra nære europeiske land som Polen, Tyskland, Litauen og Sverige. Men det er ikke bare folk fra Europa som har funnet veien til Norge. Mennesker fra Syria, Somalia, Irak, Filippinene, Eritrea og Pakistan har også funnet veien til Norge. Dette er folk som har vandret hit av ulike grunner, og har formet det vi i dag ser som det norske samfunnet.
Mange har kommet hit for å arbeide og ta del i den norske økonomien. Andre har funnet kjærligheten her, og har flyttet hit for å starte et nytt liv sammen med en norsk partner. Men det er også mange som er på flukt fra krig og konflikt, og ser på Norge som en trygg havn.
Det er denne vekslingen, denne flyttingen av folk, som har gitt oss det rike mangfoldet vi ser i Norge i dag. Alle disse gruppene, både de som har vandret inn og de som har vandret ut, er med på å forme det landet vi kjenner som Norge. Og det er nettopp dette mangfoldet som gjør oss sterke og rike som nasjon.
Alle som vandrer inn, er også utvandrere. De forlater et kjent sted for å begynne et nytt liv på et nytt sted. Dette er ikke et nytt fenomen for Norge. For 100-150 år siden utvandret omtrent 800 000 personer fra Norge til Amerika. Økonomiske kriser, overbefolkning, sult og fattigdom drev dem vekk.
Mangfold i samfunnet
Et samfunn kan risikere å bli for ensartet og lite mangfoldig. Det kan føre til at rammene for hva som er innenfor, og hva som blir regnet som normalt eller bra, kan bli altfor fastlåste og trange. Det vil si at det skal mindre til for å skille seg ut, fordi det er så sterke normer og forventninger om hvordan man skal oppføre seg.
I motsatt fall, dersom mange ulike handlingsmåter er akseptert, blir det lettere å godta at vi er ulike. Det gir oss rom for å være oss selv, og det skaper større toleranse i samfunnet.
Men, det kan også ha sine ulemper. Dersom minoritetsgrupper ikke blir tolerert eller verdsatt, risikerer vi at det utvikler seg parallelle samfunn. Dette er flere samfunn som lever ved siden av hverandre, med ulike verdier, kirkesamfunn, butikker, skoler osv. Dette kjenner vi til som ghettoer.
Ghettoer i Norge er ikke så vanlige som i noen andre land, men de eksisterer. De kjennetegnes ofte ved at en bestemt etnisk eller sosial gruppe dominerer i et geografisk område. Uheldige følger av slike ghettoer kan være at de forsterker sosiale og økonomiske forskjeller, og bidrar til isolasjon og fraværende integrering.
På den andre siden, når et samfunn er mangfoldig, kan det åpne for et mylder av ulikhet og personlig utvikling. Ulikheten kan føre til at vi lærer av hverandre, og det kan inspirere til nytenking og innovasjon. Utvikling av samfunn skjer når alle samhandler og samarbeider og finner veien videre sammen. Det er nettopp i dette mangfoldet at vi kan finne styrken vår, fordi det er her vi kan lære å sette pris på ulikhetene våre, i stedet for å se på dem som problemer.
Mangfold og kommunikasjon
Mangfold kan gi både rikdom og utfordringer. Et av områdene der mangfoldet kan skape problemer, er når vi skal kommunisere med hverandre. Kommunikasjon er ikke bare ord, det omfatter også tonefall, mimikk, øyebevegelser og kroppsspråk. Det kan oppstå misforståelser både på grunn av hva vi sier, hvordan vi sier det, og hvordan vi bruker kroppen vår i møte med andre.
Når en misforståelse oppstår, har vi to valg. Vi kan velge å ikke gjøre noe, eller vi kan prøve å utforske det den andre personen faktisk prøver å formidle. Dette innebærer at vi må være nysgjerrige, lyttende og villige til å prøve å forstå perspektivet til den andre.
Tenk på hvordan du selv kommuniserer. Hva slags språkstil bruker du når du snakker med andre? Er du klar og tydelig, eller bruker du vanskelige ord og vanskelige setninger? Ved å være bevisst på hvordan du formidler budskapet ditt, kan du bidra til å unngå kommunikasjonsproblemer.
Vi skal ha respekt for språkene til minoritetene. De er en viktig del av kulturelt mangfold og identitet. Men samtidig er det viktig at vi har et felles språk som alle kan forstå. Dette er ikke bare et spørsmål om samhørighet, men kan faktisk handle om liv og død i noen tilfeller. God kommunikasjon er en nøkkel til å bygge broer mellom ulike kulturer og mennesker, og til å skape et inkluderende samfunn der alle blir sett og hørt.
Sameland
Sameland strekker seg over en stor del av Nord-Europa, fra Kolahalvøya i Russland til Engerdal i Hedmark og Idre i Sør-Sverige. Dette vidstrakte området er hjemmet til om lag 50 000 samer, der rundt 30 000 bor i Norge. Samene er ikke samlet på ett sted, men spredt over store deler av landet. Det samiske samfunnet er mangfoldig, med ulike tradisjoner, kulturer og levemåter, på samme måte som det norske samfunnet. I Norge finner vi flest samer i Finnmark fylke, men det bor også mange samer i hovedstaden. Faktisk er Oslo den byen med flest samer.
Sameland har en rik historie og kultur, og dette mangfoldet kommer også til uttrykk i språket. Det samiske språket omfatter ni ulike dialekter, noen så ulike at de kan regnes som egne språk. Språkene speiler det store kulturelle mangfoldet og det sterke samiske samfunnet som strekker seg over landegrensene i Nord-Europa.
I 1751 ble grensen i nord mellom Norge, Sverige og Finland fastsatt gjennom en grensetraktat. Denne traktaten anerkjente rettene til samene, som hadde levd i disse områdene lenge før grensene ble trukket opp. For første gang ble det skriftlig bekreftet at samene hadde rett til å krysse landegrensene fritt, slik de alltid hadde gjort. Dette var særlig viktig for reindriftssamene, siden reinflokkene naturlig flyttet seg over store områder uten hensyn til politiske grenser. Den frie bevegelsen var avgjørende for livsgrunnlaget deres.
I 1852 kom det likevel store endringer da grensene ble stengt. Grensestenginga skapte store problemer for reindriftssamene, fordi reinflokkene ikke lenger kunne følge de tradisjonelle trekkrutene over landegrensene. Dette førte til alvorlige hindringer for den samiske levemåten og endret livet til mange samer for alltid.
Den gamle samiske samfunnsformen
Fra gammelt av var samene et jakt- og fangstfolk. De levde av naturalhusholdning, brukte det naturen ga dem og streifet omkring i de nordlige delene av Skandinavia. De levde i en form for balanse med naturen, i et samspill der de både ga og tok.
Men tiden endret seg, og med tiden kom endringer i måten folk levde på. Med fremveksten av nasjonalstatene kom nye grenser, nye lover, og nye måter å organisere livet på. Samene, som lenge hadde streifet omkring over store områder, måtte nå dele ressursene sine med andre som bosatte seg i områdene deres. Dette gjorde livet vanskeligere, men samene tilpasset seg og fortsatte å leve så godt de kunne.
Men den største endringen kom da sijddaene, de tradisjonelle samiske samfunnene, ble oppløst. Dette førte til store omveltninger for samene. De måtte finne nye måter å livberge seg på, og det ble en stor utfordring.
Noen vendte seg mot tamreinen. Reindrift hadde alltid vært en del av samisk kultur, men nå ble det enda viktigere. Andre prøvde seg med småbruk og fiske. Over tid ble også den norske familieformen mer vanlig blant samene. Denne endringen kom gradvis, og er nå den nye måten å leve på.
Samene ble kristne
Fra uminnelige tider hadde samene sin egen tro og åndsliv. Det var et sterkt ønske fra den norske staten å kristne dette folket, i en tid hvor religion var et sterkt styringsverktøy. Misjonærer reiste nordover til Sameland, bygde kirker og prøvde å innføre en ny tro og levemåte.
Samenes åndelige liv, og kulturen deres, ble sett på som mindreverdig av de norske myndighetene. Dette synet skapte store spenninger og konflikter mellom de to folkegruppene. Den dypt rotfestede respekten og æren for naturen som var så sentral i samisk tro, ble undervurdert og latterliggjort. I denne uroen steg den svenske presten Lars Levi Læstadius frem. Han startet en vekkelsesbevegelse som skulle komme til å endre livet til mange samer. Læstadianismen, som bevegelsen ble kjent som, var et sterkt og kraftfullt kristent fenomen som overbeviste mange samer om å slutte seg til.
Likevel, dette forsterket bare den eksisterende uroen i nord. Med denne nye trosretningen, følte mange samer at deres tradisjonelle livsvei og åndelighet var truet. Det var som om deres egen identitet ble rystet i sitt fundament.
Opprøret i Kautokeino var et utslag av denne uroen. Det skapte dype sår i Sameland, og påvirket forholdet mellom samene og de norske myndighetene i mange år fremover. Denne hendelsen er et sterkt vitnesbyrd om konsekvensene av å undertrykke et folks kultur og tro, og viser hvor viktig det er å respektere og verdsette mangfoldet i et samfunn.
Saman ble fornorsket
Etter opprøret i Kautokeino tok norske myndigheter et steg lenger i å fornorske samene. De ønsket å forme om samene, gjøre dem så norske som mulig. Et sentralt virkemiddel i denne prosessen var skolene.
Skolene skulle ikke lenger ha lov til å bruke det samiske språket i opplæringen. Lærerne fikk i oppgave å passe på at samiske elever ikke snakket sitt eget morsmål på skolen. Det var en drastisk endring som påvirket samisk kultur og språk sterkt.
Dessuten ble det bestemt at samebarn skulle bo på skoleinternat. Dette ble satt i verk for å skille dem fra familiene sine og for å forsterke fornorskningsprosessen.
I 1902 kom et nytt slag mot samene. Det ble forbudt å selge land til personer som ikke kunne snakke norsk. Denne politikken hindret samene i å eie og forvalte eget land, noe som undergravet deres tradisjonelle livsstil.
Denne perioden i norsk historie er en mørk tid der samisk kultur, språk og levemåte ble forsøkt utradert for å skape et mer "norsk" samfunn. Det er viktig å huske på dette for å forstå samisk historie og de utfordringene samene står overfor i dag.
Posisjonen til samene i det norske storsamfunnet
Undertrykkingen av samen har en lang historie, men den tok ikke slutt før på 1960-tallet. Den tiden vi tenker på, da fornektelsen av samisk kultur var mest utbredt, ble etter hvert erstattet med gradvis anerkjennelse. Det tok mange år med kamp før samene fikk lov til å bruke det samiske språket i skolen. Denne kampen var en viktig del av det brede arbeidet for å bevare og styrke samisk kultur og identitet.
I dag har samiske organisasjoner i Norge, Sverige og Finland fått stadig mer makt i storsamfunnet. Nordisk Sameråd og Sametinget er blant de viktigste organisasjonene som kjemper for samenes rettigheter og interesser. Disse organisasjonene arbeider for å fremme samisk kultur, språk og levemåte, og for å sikre samenes rettigheter til land og vassdrag.
1993 var et markant år for samenes kamp for rettigheter og anerkjennelse. Da ble den internasjonale dagen for samen, 6. februar, etablert. Denne dagen er nå en viktig markering av samisk kultur og historie, og en påminnelse om samenes rettigheter og verdighet.
Samene er også med i Verdensrådet for urfolk, en organisasjon som arbeider for urfolks rettigheter verden over. Dette er et viktig forum for samene til å kjempe for sine interesser på globalt nivå. Norge har vært et foregangsland på mange måter i urfolksrettigheter. Det ble det første landet i verden til å inngå en avtale om at urfolk selv skal avgjøre over sin egen utvikling. Denne avtalen markerer et viktig steg mot anerkjennelse av samenes suverenitet, og er et eksempel for andre land å følge.
Samenes forhold til naturen
Samen har til alle tider utnyttet de rike naturressursene som har vært tilgjengelige. De har livnært seg av fiske, fangst, jordbruk, jakt, reindrift og bærplukking. Dette har ikke bare vært middel for overlevelse, men også en dyp forståelse og respekt for naturen som omgir dem.
Klærne og redskapene de laget, kom direkte fra de samme naturressursene. Skinn, horn, bein og ull fra dyr ble brukt, og bark, never og røtter fra trær ble også utnyttet. Dette samiske håndverket, eller duodji som det kalles, er en stolt tradisjon som speiler samisk kultur og historie.
Duodji blir i dag produsert mest for salg. Men til tross for dette, blir det gjort et viktig arbeid i skolene for å ivareta og tilpasse dette håndverket til en ny tid. Opplæring i duodji er en del av skoleløpet for mange samiske elever, for å sikre at disse gamle teknikkene og tradisjonene ikke går tapt.
Dessverre knytter mange mennesker sammen samene bare med reindrift. Dette er en misforståelse. Selv om reindriften er en viktig del av samisk kultur, er det bare én av ti samer som driver med det. Dette illustrerer hvor mangfoldige og varierte livsstilene til samene faktisk er, og hvor viktig det er å ikke redusere en hel kultur til et eneste yrke eller livsstil.
Samisk musikk og kultur
Musikk er en kunstform som mennesker har uttrykt seg gjennom i tusenvis av år. En av de eldste musikkformene vi kjenner til i Europa, er joiken. Joiken er en samisk sangtradisjon som på en særegen måte skildrer mennesker, natur og makter, alt i ett.
Joiken kan deles inn i ulike kategorier. Det er personjoiken, som er dedikert til bestemte personer; det er landskapsjoiken, som skildrer natur og omgivelser; og noaidejoiken, som fremføres av samiske sjamaner, kalt noaider. Selv om joiken tradisjonelt fremføres uten ord og instrumenter, er det en kraftfull form for musikk. Rytmen i joiken kan minne om bølgene i et landskap, en slående skildring av naturen i musikkform.
I de siste årene har flere artister begynt å smelte sammen samisk musikk med andre musikkformer. Dette har ført til en spennende utvikling av musikken, der joiken får nytt liv i samtiden. Joiken er ikke bare en musikkform, men også en rik kilde til eventyr og sagn. Gjennom joiken skildrer samene livet før i tiden og bygger på historiske hendelser.