VURDERINGSPLAN
LÆRINGSPLAN
Verden består av mange land, hvert med sin unike demografi. Globaliseringen har knyttet disse landene tettere sammen, noe som har ført til økt handel og kulturell utveksling. Fordelene inkluderer økonomisk vekst og teknologisk framgang, mens ulempene kan være tap av lokal kultur og ulikheter i velstand. Historisk sett førte Europas oppdagelser til imperialismen, der nasjoner utvidet sitt territorium og ofte utnyttet andre. Dette førte til slavehandelen, som hadde dyptgående negative virkninger for de involverte. I moderne tid kjemper urfolk og kvinner verden over for anerkjennelse og rettigheter, et tegn på både framgang og de vedvarende utfordringene som globaliseringen medfører.
Verden
Læringsmål
1. Befolkning og land
2. Suverene stater
3. Språk i verden
4. Felles behov og avhengighet
5. Selvstendighet og FN-medlemskap
6. Område og territorium
DISKUTER
I dag bor det mer enn 8,2 milliarder mennesker på jorda. Folketallet passerte 8 milliarder i 2022 og fortsetter å vokse, selv om veksten går tregere enn før. FN regner med at verdensbefolkningen vil være rundt 8,5 milliarder i 2030.
På norsk deler vi vanligvis jorda inn i syv verdensdeler: Asia, Afrika, Europa, Nord-Amerika, Sør-Amerika, Oseania og Antarktis. Antarktis har ingen fast bosatt befolkning, men forskere og annet personell oppholder seg der midlertidig. I andre deler av verden kan man møte andre måter å telle verdensdelene på.
Det er vanlig å si at det finnes 195 selvstendige stater i verden. FN har 193 medlemsstater. I tillegg har Den hellige stol og Palestina status som observatørstater uten fullt medlemskap i FN. Samtidig finnes det områder der spørsmålet om selvstendighet og anerkjennelse er omstridt. Derfor kan tallet på «land» variere alt etter hva man legger i begrepet.
En suveren stat er en selvstendig politisk enhet med et område, en befolkning og myndigheter som styrer staten. Suverenitet betyr blant annet at andre stater i utgangspunktet ikke bestemmer over de indre forholdene i staten.
Verden er også svært mangfoldig når det gjelder språk. UNESCO har dokumentert over 8 300 språk, og rundt 7 000 av dem er fremdeles i bruk. Noen språk brukes av svært mange mennesker, mens andre bare har et lite antall brukere. Mange av språkene i verden står også i fare for å forsvinne.
Hva som er «det største språket», kommer an på hvordan vi teller. Dersom vi regner både morsmålsbrukere og de som har lært språket senere, er engelsk det mest brukte språket. Mandarin-kinesisk har derimot flest morsmålsbrukere. Hindi, spansk og arabisk er òg blant språkene med flest brukere. Mange mennesker snakker dessuten flere språk, så vi kan ikke bare legge sammen tallene og regne med at hver person bare hører til ett språk.
Selv om menneskene på jorda har ulike språk, kulturer, religioner og levemåter, har vi også mye til felles. Vi er alle avhengige av naturen, og alle mennesker trenger grunnleggende ting som mat, vann, trygghet og et sted å bo.
Ny teknologi, internasjonal handel, transport og kommunikasjon har gjort land og mennesker tettere knyttet sammen. En mobiltelefon kan være utviklet i ett land, inneholde råvarer fra flere andre land og være satt sammen i et helt annet land. Vi kan kommunisere med mennesker på den andre siden av verden på få sekunder. Samtidig kan hendelser som krig, økonomiske kriser, pandemier og klimaendringer få konsekvenser langt utenfor landegrensene.
Det er viktig å skille mellom det å være en stat og det å være medlem av FN. FN avgjør ikke alene om et område er en selvstendig stat. Anerkjennelse av stater blir gitt eller holdt tilbake av andre stater. For å bli medlem av FN må en stat først få en tilrådning fra Sikkerhetsrådet og deretter bli godkjent av Generalforsamlingen.
Taiwan viser hvor komplisert dette kan være. Taiwan har egne myndigheter, militære styrker og valuta og fungerer i praksis selvstyrt. Folkerepublikken Kina mener at Taiwan er en del av Kina, mens myndighetene i Taiwan avviser at Beijing har suverenitet over øya. Taiwan er ikke medlem av FN. I 1971 overtok Folkerepublikken Kina plassen som representant for Kina i FN. I 2026 har Taiwan formelle diplomatiske forbindelser med 12 stater, men har samtidig omfattende uformelle forbindelser med mange andre land.
Kosovo er et annet eksempel. Kosovo erklærte seg selvstendig fra Serbia 17. februar 2008. Mange stater har anerkjent Kosovo som en selvstendig stat, mens andre ikke har gjort det. Serbia anerkjenner ikke Kosovo, og det gjør heller ikke Russland, Kina og fem av medlemslandene i EU. Kosovo er derfor heller ikke medlem av FN.
Det finnes også områder som ofte blir kalt land i dagligtalen, men som ikke er selvstendige stater. England, Skottland, Wales og Nord-Irland er for eksempel deler av den suverene staten Storbritannia. Grønland har omfattende selvstyre, men er en del av Kongeriket Danmark.
Verden er altså både mangfoldig og tett sammenvevd. Vi lever i ulike stater, snakker ulike språk og har ulike kulturer, men vi deler den samme planeten og er på mange områder avhengige av hverandre. Derfor er kunnskap om andre samfunn, internasjonalt samarbeid og forståelse for ulike perspektiver viktig i en verden der hendelser ett sted raskt kan få konsekvenser andre steder.
5 SPØRSMÅL
Demografi
Læringsmål
1. Befolkningsutvikling
2. Demografi
3. Folkevekst og bærekraft
4. Utdanning og likestilling
DISKUTER
Innbyggerne i et samfunn er menneskene som bor der. For å forstå hvordan folketallet utvikler seg, må vi blant annet se på fødsler og dødsfall. Dersom vi trekker tallet på dødsfall fra tallet på fødsler i løpet av en bestemt periode, får vi den naturlige tilveksten. Dersom flere blir født enn det dør, har landet en naturlig folkevekst. Dersom flere dør enn det blir født, har landet en naturlig nedgang i folketallet.
Fødsler og dødsfall forklarer likevel ikke hele utviklingen. Vi må også se på migrasjon, som betyr at mennesker flytter fra et sted til et annet. Innvandring er når mennesker flytter inn i et land, mens utvandring er når mennesker flytter ut. Folketallet i et land blir derfor påvirket av både den naturlige tilveksten og forskjellen mellom innvandring og utvandring.
Mennesker kan også flytte innenfor sitt eget land, for eksempel fra bygda til en by. Slik intern migrasjon endrer ikke det samlede folketallet i landet, men den kan endre hvor menneskene bor.
De siste 200 årene har folketallet på jorda økt kraftig. Verdensbefolkningen passerte 8 milliarder mennesker i november 2022, og FN beregnet folketallet til om lag 8,2 milliarder i 2024. Bedre ernæring, rent vann, hygiene, vaksiner og medisinsk behandling har bidratt til at færre barn dør og at mennesker i gjennomsnitt lever lenger.
Demografi er læren om befolkninger og hvordan de endrer seg. Demografer studerer blant annet fødsler, dødsfall, levealder, aldersfordeling og migrasjon.
En modell som ofte blir brukt for å forklare befolkningsutvikling, er den demografiske overgangsmodellen. Den viser hvordan fødsels- og dødsrater ofte endrer seg når et samfunn utvikler seg økonomisk og sosialt.
I den første fasen er både fødselsraten og dødsraten høye, og folketallet vokser sakte. I den andre fasen faller dødsraten, blant annet på grunn av bedre levekår og helsetjenester, mens fødselsraten fremdeles er høy. Da kan folketallet vokse raskt. I den tredje fasen faller også fødselsraten, og folkeveksten blir mindre. I den fjerde fasen er både fødsels- og dødsraten lave, og folketallet er mer stabilt.
Noen versjoner av modellen har også en femte fase. Her er fødselsraten så lav at det over tid kan bli flere dødsfall enn fødsler. Dette skjer i flere land i dag. FN opplyser at mer enn halvparten av landene og områdene i verden nå har en fruktbarhet på under 2,1 barn per kvinne, som omtrent er nivået som trengs for å holde folketallet stabilt på lang sikt dersom vi ser bort fra migrasjon.
Den demografiske overgangsmodellen er likevel bare en modell. Land utvikler seg ikke nødvendigvis på nøyaktig samme måte eller går gjennom fasene i samme tempo. Krig, økonomi, politikk, migrasjon og andre forhold kan påvirke utviklingen.
I land med svært lave fødselstall kan innvandring bidra til å bremse eller i noen tilfeller motvirke en nedgang i folketallet. Det betyr likevel ikke at alle slike land er «avhengige av innvandring» for å eksistere. Noen land opplever folketallsnedgang selv om de har innvandring.
Aldersfordelingen i befolkningen er også viktig. Dersom en stor del av befolkningen er i arbeid, kan flere bidra med arbeidskraft og skatter som er med på å finansiere blant annet skoler, sykehus, pensjoner og andre offentlige tjenester. Dersom andelen eldre øker kraftig samtidig som andelen yrkesaktive blir mindre, kan det bli mer krevende å finansiere helse- og omsorgstjenester.
Dette betyr ikke at eldre bare er en økonomisk belastning. Mange eldre arbeider, hjelper familien, deltar frivillig og bidrar på andre måter i samfunnet. Utfordringen handler først og fremst om forholdet mellom tallet på mennesker som arbeider og behovet for tjenester og omsorg.
Folketallet i verden vil trolig fortsette å vokse i flere tiår, men langt mindre enn man tidligere antok. FNs framskriving fra 2024 viser at verdensbefolkningen trolig vil nå en topp på rundt 10,3 milliarder mennesker i midten av 2080-årene. Deretter er folketallet ventet å gå svakt ned til rundt 10,2 milliarder i 2100. Dette er en stor endring fra eldre framskrivinger, som regnet med nærmere 11 milliarder mennesker i 2100. Befolkningsframskrivinger er likevel usikre. De er basert på forventninger om blant annet framtidige fødselstall, levealder og migrasjon.
Fødselsraten blir påvirket av mange forhold. Tilgang til utdanning, helsetjenester og prevensjon, lavere barnedødelighet, deltakelse i arbeidslivet og alderen når mennesker får barn, kan ha betydning. Når jenter og kvinner får bedre tilgang til utdanning og større mulighet til å bestemme over sitt eget liv, blir det ofte vanlig å få barn senere og å få færre barn.
FNs bærekraftsmål 4 handler om å sikre inkluderende og rettferdig utdanning av god kvalitet og muligheter for livslang læring for alle. Lik tilgang til utdanning for jenter og gutter er viktig både for den enkelte og for utviklingen av samfunnet.
Bærekraftig utvikling handler likevel ikke bare om hvor mange mennesker som bor på jorda. Hvor mye hver person forbruker, hvordan energi og mat blir produsert, hvordan ressursene blir fordelt, og hva slags teknologi vi bruker, har også stor betydning. To samfunn med like stort folketall kan derfor påvirke miljøet svært forskjellig.
Når vi studerer befolkningsutvikling, kan vi spørre:
Hvorfor er det viktig for et samfunn at mange mennesker kan delta i arbeidslivet?
Hvilke utfordringer kan svært lave fødselstall skape over tid?
Hvilke utfordringer kan oppstå når andelen eldre i befolkningen øker?
Hvordan kan migrasjon påvirke folketallet og aldersfordelingen i et land?
Hvorfor kan utdanning og tilgang til helsetjenester påvirke hvor mange barn mennesker får?
Hvordan henger folketall, forbruk og bærekraft sammen?
Slike spørsmål kan hjelpe oss med å forstå hvordan befolkninger endrer seg, og hvilke utfordringer og muligheter ulike samfunn kan møte i framtiden.
5 SPØRSMÅL
Globalisering
Læringsmål
1. Økonomisk globalisering
2. Kulturell globalisering
3. Politisk globalisering
4. Sjøfart og handel
5. Norge og sjøfart
DISKUTER
Har du tenkt over hvordan en hendelse på den andre siden av verden kan påvirke hverdagen din? Dersom en viktig skipsrute blir stengt, kan varer bli forsinket, transporten bli dyrere og bedrifter få problemer med å skaffe råvarer og produkter. Sykkelen, mobilen eller klærne du venter på, kan være produsert langt borte og ha reist gjennom flere land før de kommer til Norge.
Dette er en del av globaliseringen. Globalisering betyr at land, mennesker og økonomier blir tettere knyttet sammen gjennom handel, kommunikasjon, teknologi, kultur og politikk. Det gjør at hendelser langt unna kan få konsekvenser også for oss i Norge.
Globalisering skjer på mange områder. Kulturell globalisering handler om hvordan musikk, film, mat, klær, språk og andre deler av kulturen sprer seg mellom land. Vi kan høre på den samme musikken, se de samme filmene og kjøpe varer fra de samme selskapene i mange ulike deler av verden. Samtidig sprer også norske artister, filmer og andre kulturuttrykk seg til publikum i andre land.
Politisk globalisering handler om at stater samarbeider om problemer som går på tvers av landegrensene. FN arbeider blant annet med fred, sikkerhet, menneskerettigheter og internasjonalt samarbeid. NATO er en forsvarsallianse med 32 medlemsland, mens Verdens handelsorganisasjon, WTO, har 166 medlemmer og arbeider med regler for internasjonal handel. Organisasjonene har altså svært ulike oppgaver og omfatter ikke de samme landene.
Økonomisk globalisering handler om at land handler, investerer og produserer varer på tvers av landegrensene. En bil kan for eksempel inneholde deler som er produsert i mange forskjellige land. Dersom det oppstår krig, økonomisk krise eller problemer i viktige transportveier, kan konsekvensene spre seg raskt til andre deler av verden.
Børskrakket i New York i 1929 er et historisk eksempel på hvordan økonomiske problemer kan spre seg mellom land. Krakket var ikke den eneste årsaken til den store depresjonen, men det ble en del av en omfattende internasjonal økonomisk krise.
Globalisering er ikke noe nytt. Mennesker har drevet handel og utvekslet kunnskap over lange avstander i tusenvis av år. Silkeveien er navnet vi i dag bruker på et stort nettverk av gamle handelsruter mellom Øst-Asia, Sentral-Asia og områdene rundt Middelhavet. Den var altså ikke én enkelt vei.
Langs disse rutene ble det fraktet blant annet silke, krydder, edelstener, metall og andre varer. Men det var ikke bare varer som spredte seg. Religioner, ideer og teknologi ble også formidlet mellom ulike deler av verden. Samtidig kunne kontakt mellom mennesker bidra til at sykdommer spredte seg over store områder.
Sjøfarten har også vært viktig for handel gjennom store deler av historien. Det er ofte lettere å frakte store mengder varer på vann enn over land. Fønikerne utviklet seg til et av de viktigste sjøfarts- og handelsfolkene i Middelhavet, særlig fra omkring 1000 f.Kr. De etablerte handelssteder og kolonier rundt store deler av Middelhavet.
Senere ble også greske bystater viktige sjøfarts- og handelssentre. Athen utviklet seg til en stor sjøfartsby, og handel over Middelhavet knyttet ulike samfunn tettere sammen.
På 1400-tallet begynte europeiske sjømakter å lete etter nye sjøveier til Asia. I 1492 seilte Kristoffer Columbus vestover over Atlanterhavet og nådde øyer i Karibia. Reisen hans førte til varig kontakt mellom Europa og Amerika og ble starten på omfattende europeisk kolonisering av områdene. Amerika var selvsagt allerede bosatt av mange ulike urfolk, og nordboere hadde nådd Nord-Amerika flere hundre år tidligere.
I 1498 nådde portugiseren Vasco da Gama India sjøveien rundt Kapp det gode håp. Dette ga Portugal en direkte sjørute mellom Europa og India og fikk stor betydning for den europeiske handelen med Asia.
Disse reisene beviste ikke at jorden var rund. Lærde mennesker hadde visst at jorden var kuleformet siden antikken, og dette var kjent i Europa på Columbus' tid. Columbus tok derimot feil av hvor stor jorden var og hvor langt det var vestover til Asia.
Fra 1600-tallet vokste den europeiske handelen over havet kraftig. Storbritannia, Nederland, Frankrike, Spania og Portugal bygde opp handelsnettverk og koloniimperier. Denne handelen omfattet både varer og mennesker og var også tett knyttet til kolonisering og den transatlantiske slavehandelen.
I England ble det fra 1651 innført såkalte Navigation Acts. Disse lovene skulle styrke engelsk skipsfart og handel ved å begrense hva utenlandske skip kunne frakte til England og de engelske koloniene. Det var altså på 1600-tallet, ikke 1500-tallet, at disse lovene ble innført.
På 1800-tallet førte dampskip og nye teknologiske løsninger til store endringer. Dampskipene var mindre avhengige av vind og kunne holde mer forutsigbare rutetider. Samtidig ble det bygd nye kanaler og havner.
Suezkanalen åpnet 17. november 1869 og knyttet Middelhavet sammen med Rødehavet. Dermed slapp mange skip mellom Europa og Asia å seile den lange ruten rundt Afrika. Kanalen er fremdeles en av de viktigste skipsrutene i verden.
Også i dag er skipsfarten avgjørende for verdenshandelen. Omkring 80 prosent av den internasjonale varehandelen målt i volum blir fraktet sjøveien. Derfor kan problemer i viktige havner eller skipsruter raskt føre til forsinkelser og høyere kostnader i mange land.
Hva som er de «største skipsfartsnasjonene», kommer an på hva vi måler. Dersom vi ser på hvor stor lastekapasitet rederiene eier, var Hellas, Kina og Japan de tre største ved starten av 2026. Norge er fremdeles en viktig maritim nasjon, men ligger ikke rett bak disse tre etter dette målet.
Norge har lange tradisjoner innen sjøfart. Den lange kysten, fiskeriene og behovet for sjøtransport har gjort havet viktig for bosetting, handel og næringsliv. Fra vikingtiden og fram til moderne skipsfart, offshorevirksomhet og maritime teknologibedrifter har havet vært en sentral del av norsk historie.
Globalisering og skipsfart henger derfor tett sammen. Varer, mennesker, penger, informasjon og ideer flytter seg mellom land raskere og i større omfang enn tidligere. Det gir mange muligheter, men gjør også land mer avhengige av hverandre. En hendelse ett sted i verden kan derfor få konsekvenser tusenvis av kilometer unna.
5 SPØRSMÅL
Ja eller nei til globalisering
Læringsmål
1. Global politikk
2. Økonomi og politikk
3. Handel og supermakter
4. Russlands invasjon av Ukraina (2022)
5. Global politikk og sårbarhet
6. Handel og globalisering
7. Rettferdighet og globalisering
8. Kulturell påvirkning
9. Turisme og globalisering
10. Oppsummering
DISKUTER
Global politikk handler om hvordan stater samarbeider, konkurrerer og prøver å løse problemer som går på tvers av landegrensene. Internasjonale organisasjoner som FN, EU, NATO og WTO spiller viktige, men svært ulike roller.
FN har 193 medlemsland og arbeider blant annet med fred og sikkerhet, menneskerettigheter, humanitær hjelp, bærekraftig utvikling og internasjonal rett. NATO er en forsvarsallianse med 32 medlemsland i Europa og Nord-Amerika, mens WTO lager rammer for internasjonal handel og fungerer som en møteplass for forhandlinger og handelskonflikter.
Politikk og økonomi henger tett sammen. EU har et indre marked og samarbeider om økonomiske spørsmål, men medlemslandene bestemmer fortsatt mye av sin egen økonomiske politikk, blant annet skatter og nasjonale budsjett. De 21 EU-landene som bruker euro, har derimot en felles pengepolitikk som blir styrt av Den europeiske sentralbanken. Bulgaria ble det 21. landet i euroområdet 1. januar 2026.
Det er derfor ikke riktig å si at EU-landene samarbeider om å fastsette prisene på nødvendige varer. Prisene blir i stor grad bestemt i markedet, mens myndighetene kan påvirke økonomien gjennom blant annet skatter, avgifter, lover og økonomisk politikk.
Internasjonal handel knytter land tettere sammen. Kina, USA, Russland og andre store stater er økonomisk og politisk avhengige av forholdet til andre land på ulike måter. Handel kan gi land sterke grunner til å samarbeide, fordi konflikt kan bli økonomisk kostbart. Samtidig er økonomisk avhengighet ingen garanti mot krig eller politiske konflikter.
Dette ble tydelig da Russland startet den fullskala invasjonen av Ukraina 24. februar 2022. FN har slått fast at den russiske militære offensiven strider mot prinsippene i FN-paktens formål. Krigen har ført til omfattende tap av menneskeliv, store ødeleggelser og at millioner av mennesker har måttet flykte fra hjemmene sine.
Mange land har innført økonomiske sanksjoner mot Russland. Krigen har samtidig påvirket internasjonal handel med blant annet energi, korn og andre råvarer. Ukraina er en viktig produsent og eksportør av korn, og krigen har gjort transport og eksport fra området rundt Svartehavet mer usikker og kostbar. Også i 2026 ligger ukrainsk korneksport under nivået fra før krigen.
Slike hendelser viser hvor tett verdensøkonomien henger sammen. Dersom produksjon eller transport blir stoppet i ett område, kan det påvirke priser og tilgang på varer i andre land. Land som er avhengige av import av mat eller energi, kan være særlig sårbare.
Globalisering handler likevel om mer enn politikk og kriser. Økonomisk globalisering betyr at varer, tjenester, penger og investeringer flytter seg mellom land. Mange produkter blir laget gjennom globale produksjonskjeder. En mobiltelefon kan for eksempel inneholde råvarer og deler fra mange forskjellige land før den blir satt sammen og solgt.
Verdenshandelen har økt kraftig over lang tid, men den øker ikke hvert eneste år. I 2023 gikk volumet av verdenshandelen med varer faktisk ned med 1,2 prosent. Krig, økonomiske kriser, pandemier og andre hendelser kan føre til at handelen både vokser og minker fra år til år.
Internasjonal handel kan bidra til økonomisk vekst, arbeidsplasser og bedre tilgang til varer og teknologi. Men fordelene blir ikke nødvendigvis fordelt likt. Noen land og grupper har tjent mye på globalisering, mens andre har hatt mindre framgang.
Det er derfor for enkelt å si at globalisering alltid gjør forskjellene mellom rike og fattige større. De økonomiske forskjellene mellom land har på enkelte områder blitt mindre, blant annet fordi store land som Kina har hatt sterk økonomisk vekst. Samtidig kan forskjellene mellom mennesker innenfor det samme landet både øke og minke. Utviklingen varierer mellom land og tidsperioder.
Produksjon kan også bli flyttet fra land med høye lønninger til land der produksjonskostnadene er lavere. Det kan føre til at enkelte arbeidsplasser forsvinner eller endrer seg i rike land. Samtidig kan produksjonen skape arbeidsplasser og inntekter i land som får nye fabrikker. Arbeidsvilkår, lønn og miljøstandarder kan likevel variere mye, og dette har ført til diskusjoner om hva som er rettferdig handel.
Globalisering påvirker også miljøet. Transport av varer med skip, lastebiler og fly fører til utslipp, og produksjon av varer krever energi og råvarer. Men det er ikke slik at enhver økning i handel automatisk fører til like stor økning i forurensning. Hvor store miljøkonsekvensene blir, kommer blant annet an på transportmåte, energikilder, teknologi og hvordan varene blir produsert.
Kulturell globalisering handler om hvordan kultur sprer seg mellom land. Gjennom film, musikk, mat, reiser og sosiale medier møter vi kulturelle uttrykk fra store deler av verden. Samtidig kan norske kulturuttrykk nå et internasjonalt publikum.
Denne utviklingen kan føre til at kulturer påvirker hverandre og får flere fellestrekk. Noen opplever dette som positivt fordi de får tilgang til nye ideer, mattradisjoner og kulturuttrykk. Andre er opptatt av at lokale språk, tradisjoner og kulturer kan bli mindre synlige. Kulturell globalisering kan derfor skape både begeistring og debatt.
Turisme er også en del av globaliseringen. Når mennesker reiser, møter de andre språk, levemåter og tradisjoner. Turisme kan skape arbeidsplasser og inntekter, men kan også føre til press på natur, lokalsamfunn og infrastruktur dersom svært mange besøker de samme stedene.
Globalisering har altså både fordeler og utfordringer. Den kan skape handel, kunnskapsdeling, samarbeid og økonomisk utvikling, men kan også gjøre samfunn mer sårbare for kriser langt unna. Hvilke konsekvenser globaliseringen får, kommer i stor grad an på politiske valg, internasjonale regler og hvordan gevinster og kostnader blir fordelt.
Derfor er global politikk viktig. Klimaendringer, krig, handel, migrasjon og økonomiske kriser stopper ikke ved landegrensene. Mange slike utfordringer krever at land både samarbeider og tar ansvar for de valgene de selv gjør.
5 SPØRSMÅL
Europa oppdager verden
Læringsmål
1. Oppdagelsesreiser og renessansen
2. Endringer i samfunnet under renessansen
3. Kriger og maktforhold i Europa
4. Ledende nasjoner under oppdagelsesreisene
5. Viktige oppdagelsesreiser
6. Konsekvenser av oppdagelsesreisene
7. Kunnskap og demokrati
9. Europa som ledende verdensdel
9. Kritisk syn på oppdagelsesreisene
DISKUTER
Mot slutten av 1400-tallet begynte europeiske sjøfarere å legge ut på lange reiser for å finne nye handelsveier til Asia og andre deler av verden. Dette skjedde i en tid da Europa var i stor endring.
Perioden blir ofte knyttet til renessansen. Ordet renessanse betyr «gjenfødelse» og viser til en fornyet interesse for kulturen, kunsten, litteraturen og filosofien fra antikken. Renessansen vokste fram i Italia på 1400-tallet og spredte seg etter hvert til andre deler av Europa. Leonardo da Vinci og Michelangelo er blant de mest kjente kunstnerne fra denne perioden.
Samfunnet endret seg på flere områder. Kirken hadde stor makt i middelalderen og spilte en viktig rolle innen utdanning og kunnskapsformidling. Men det er ikke riktig at nesten bare prester kunne lese. Også deler av adelen, handelsstanden, embetsstanden og andre grupper kunne være lese- og skrivekyndige. Likevel var bøker dyre og sjeldne fordi de måtte skrives av for hånd.
En viktig endring kom med boktrykkerkunsten. Den tyske gullsmeden Johann Gutenberg utviklet omkring 1440–1450 en metode for trykking med løse bokstavtyper. Det gjorde det mulig å produsere bøker i langt større mengder enn tidligere. Trykkeriene spredte seg raskt i Europa i andre halvdel av 1400-tallet.
Trykte bøker gjorde det etter hvert lettere og billigere å spre kunnskap og ideer. Utviklingen fikk stor betydning for blant annet utdanning, vitenskap og den senere reformasjonen. Det tok likevel lang tid før store deler av befolkningen kunne lese, så endringen skjedde gradvis.
På 1400-tallet var Europa delt i mange kongeriker, fyrstedømmer og andre politiske områder. Flere konger prøvde å bygge sterkere stater, men det er ikke riktig å si at de hadde all makt. Adelen, kirken, byene og ulike forsamlinger kunne også ha stor politisk og økonomisk innflytelse.
Portugal ble en ledende sjøfartsnasjon på 1400-tallet. Portugisiske sjøfarere utforsket gradvis vestkysten av Afrika fordi de ønsket å finne sjøveien til de rike handelsområdene i Asia.
I 1488 ble den portugisiske sjøfareren Bartolomeu Dias den første kjente europeeren som seilte rundt sørspissen av Afrika. Han seilte videre østover langs sørkysten før mannskapet fikk ham til å snu. Rundingen viste at det var mulig å komme fra Atlanterhavet til Indiahavet sjøveien. Ti år senere nådde Vasco da Gama India ved å følge denne ruten.
Spania fulgte en annen strategi. Den genovesiske sjøfareren Kristoffer Columbus mente at en kunne nå Asia ved å seile vestover over Atlanterhavet. Han visste at jorden var rund, slik mange lærde europeere hadde visst siden antikken. Problemet var at han regnet jorden som mye mindre enn den faktisk er.
I 1492 fikk Columbus støtte fra dronning Isabella av Castilla og kong Ferdinand av Aragón. Han dro vestover med tre skip: Niña, Pinta og Santa María. Den 12. oktober 1492 nådde ekspedisjonen en øy i Bahamas som urfolket kalte Guanahaní. Columbus kalte den San Salvador. Han trodde fremdeles at han hadde nådd øyer utenfor Asia.
Columbus møtte mennesker som hørte til tainofolket. Tainoene og andre urfolk hadde levd i Karibia lenge før europeerne kom dit. Amerika var heller ikke ukjent for alle europeere før Columbus. Nordboere hadde nådd Nord-Amerika rundt år 1000. Det spesielle med reisene til Columbus var at de førte til varig kontakt mellom Europa og Amerika og starten på omfattende europeisk kolonisering.
Columbus tok områdene han kom til, i besittelse på vegne av Castilla. Han gjennomførte senere ytterligere tre reiser til Amerika. Disse reisene ble starten på en omfattende spansk erobring og kolonisering av deler av Amerika.
Møtet mellom Europa og Amerika fikk enorme konsekvenser. Europeerne tok kontroll over store landområder og utnyttet naturressurser og arbeidskraft. Mange urfolk ble utsatt for krig, tvangsarbeid, slaveri og vold.
Enda mer ødeleggende var sykdommene europeerne førte med seg. Sykdommer som kopper, meslinger og influensa spredte seg blant folkegrupper som ikke hadde den samme motstandskraften mot dem. I mange områder falt folketallet dramatisk. For tainofolket i Karibia førte sykdommer og tvangsarbeid til at mellom 80 og 90 prosent av urfolket døde etter den europeiske erobringen.
Det er derfor vanskelig å gi ett bestemt tall for hvor stor del av urfolksbefolkningen i hele Amerika som døde. Forskere har kommet fram til ulike estimat. Det vi vet, er at kombinasjonen av epidemier, krig, tvangsarbeid, sult og samfunnskollaps førte til en av de største befolkningsnedgangene i historien.
Ønsket om rikdom var en viktig grunn til de europeiske reisene. Gull, sølv, krydder og tilgang til nye handelsveier var svært ettertraktet. Religion og konkurranse mellom europeiske stater spilte også en viktig rolle.
Etter hvert etablerte Spania og Portugal store koloniområder. Også England, Frankrike og Nederland ble kolonimakter. Europeiske stater tok kontroll over områder i Amerika, Afrika og Asia og bygde opp omfattende handelsnettverk.
Koloniseringen ble også tett knyttet til den transatlantiske slavehandelen. Millioner av mennesker ble tatt med makt fra Afrika og fraktet over Atlanterhavet for å arbeide, blant annet på plantasjer og i gruver. Slavehandelen og koloniseringen fikk langvarige konsekvenser for både Afrika, Amerika og Europa.
Perioden fra 1400-tallet og fremover blir ofte kalt «oppdagelsestiden». Begrepet kan likevel være misvisende dersom det får oss til å tro at områdene europeerne kom til, var ukjente eller folketomme. De fleste stedene hadde vært bosatt i svært lang tid. Det er derfor også vanlig å snakke om europeisk ekspansjon, utforskning og kolonisering.
De store sjøreisene gjorde ulike deler av verden tettere knyttet sammen. Varer, planter, dyr, mennesker, teknologi, religioner og ideer begynte å flytte seg mellom verdensdelene i et langt større omfang enn tidligere. Samtidig førte kontakten til krig, erobring, slaveri, sykdom og tap av land og selvstendighet for mange folkegrupper.
Renessansen og de europeiske sjøreisene var derfor en tid med både kunnskapsutvikling og omfattende maktbruk. For å forstå perioden må vi se historien fra flere perspektiv – både fra de europeiske sjøfarerne og fra menneskene og samfunnene de møtte.
Hva tror du skjer med måten vi forstår historien på når vi ser den samme hendelsen fra perspektivet til både de som reiste ut, og de som allerede bodde i områdene de kom til?
5 SPØRSMÅL
Slavehandelen
Læringsmål
1. Starten på den transatlantiske slavehandelen
2. Historie om slaveriet
3. Endring på 1500-tallet
4. Lidelser på reisen
5. Livet i Amerika
6. Trekanthandelen
7. Økonomisk påvirkning
8. Norges rolle
DISKUTER
Den transatlantiske slavehandelen var en omfattende handel med mennesker mellom Afrika og Amerika. Europeisk handel med slaver langs kysten av Afrika startet på 1400-tallet, mens transporten av slavebundne afrikanere over Atlanterhavet vokste frem fra begynnelsen av 1500-tallet. Handelen fortsatte helt inn på 1800-tallet.
Slaveri var ikke noe nytt på denne tiden. Ulike former for slaveri hadde eksistert i mange samfunn gjennom historien. I antikken ble for eksempel krigsfanger ofte gjort til slaver, og i Norden hadde vikingene treller.
I deler av Europa fantes det også livegne bønder. De var bundet til jorden de arbeidet på og hadde begrenset frihet. Liveigenskap var likevel ikke det samme som slaveri. En slave kunne bli behandlet som eiendom og kjøpes og selges, mens livegne vanligvis var bundet til en bestemt eiendom og kunne ha enkelte rettigheter. Systemene varierte mye mellom ulike land og tidsperioder.
Den transatlantiske slavehandelen utviklet seg til et enormt og brutalt økonomisk system. Mennesker ble fanget eller gjort til fanger i kriger og konflikter i Afrika og ført til handelsstasjoner langs kysten. Mange ble solgt til europeiske slavehandlere av afrikanske handelsmenn, herskere eller andre grupper. Europeisk etterspørsel etter slavebundet arbeidskraft var samtidig en viktig drivkraft bak den omfattende handelen. Europeere deltok også selv i vold, bortføringer og militære konflikter i Afrika.
Det er derfor for enkelt å fremstille slavehandelen som enten noe europeerne eller afrikanerne alene stod bak. Mange aktører deltok, men det var europeiske kolonimakter og handelsvirksomheter som organiserte den enorme transporten over Atlanterhavet og bygde opp koloniøkonomier som var avhengige av slavebundet arbeidskraft.
Ifølge databasen SlaveVoyages ble om lag 12,5 millioner slavebundne afrikanere ført om bord på skip med kurs over Atlanterhavet mellom 1501 og 1866. Om lag 10,7 millionar overlevde selve overfarten og kom frem. Det betyr at rundt 1,8 millioner mennesker døde under transporten over havet.
De slavebundne kom ikke bare fra Vest-Afrika. Store områder i Vest-Afrika og Sentral-Afrika ble rammet, og mennesker ble også fraktet fra deler av Sørøst-Afrika. Vest-Sentral-Afrika var faktisk den største utskipingsregionen gjennom hele perioden.
Reisen fra Afrika til Amerika blir ofte kalt mellompassasjen. Forholdene om bord på slaveskipene var brutale. Mennesker ble holdt innestengt på svært liten plass, og sykdommer spredte seg raskt. De fikk lite mat og vann, og vold og mishandling var vanlig. Døde mennesker ble kastet over bord.
Mange gjorde motstand. Noen prøvde å rømme eller nektet å spise, mens andre gjorde organiserte opprør. SlaveVoyages har registrert opprør på om lag ett av ti slaveskip. De fleste ble slått ned, men noen opprør lyktes.
For dem som overlevde reisen, ventet et liv i tvangsarbeid. Slavebundne afrikanere ble solgt i Karibia, Sør-Amerika og Nord-Amerika. De arbeidet blant annet på plantasjer som produserte sukker, kaffe, tobakk og bomull, men også i gruver, i byer og som tjenestefolk.
De fleste ble ikke fraktet til det området som i dag er USA. Brasil og Karibia tok imot en mye større del av de slavebundne afrikanerne. Av de om lag 10,7 millionene som overlevde overfarten, kom størstedelen til Brasil og de karibiske koloniene.
Slavebundne mennesker hadde svært få rettigheter og ble i lovverket i mange kolonier behandlet som eiendom. Familier kunne bli splittet når mennesker ble solgt videre. Arbeidet var ofte svært hardt, og særlig på sukkerplantasjene var dødeligheten høy. Vold og trusler om vold ble brukt for å holde systemet i gang.
Handelen over Atlanterhavet blir ofte forklart gjennom begrepet trekanthandel. I en forenklet modell gikk skip med europeiske varer som tekstiler, metallvarer, våpen og alkohol til Afrika. Varene ble byttet mot slavebundne mennesker, som ble fraktet over Atlanterhavet. Fra Amerika ble varer som sukker, kaffe, tobakk og bomull sendt til Europa.
I virkeligheten var handelen mer komplisert enn en enkel trekant. Ikke alle skip seilte hele ruten mellom Europa, Afrika og Amerika, og det fantes mange forskjellige handelsruter. Begrepet trekanthandel er likevel nyttig for å vise hvordan økonomiene i de tre verdensdelene ble knyttet sammen.
Den store europeiske etterspørselen etter kolonivarer var en viktig drivkraft. Sukker ble for eksempel stadig mer populært i Europa. Når etterspørselen økte, ønsket plantasjeeierne å produsere mer. Det skapte igjen større etterspørsel etter slavebundet arbeidskraft.
Portugal og Storbritannia var de to største europeiske aktørene i den transatlantiske slavehandelen. Portugal og senere Brasil stod samlet for den største delen gjennom hele perioden, mens britene dominerte store deler av handelen på 1600- og 1700-tallet. Britiske skip fraktet om lag 3,1 millioner afrikanere over Atlanterhavet.
Slavehandel og plantasjedrift skapte store inntekter for handelsmenn, rederier, plantasjeeiere og andre deler av den atlantiske økonomien. Europeiske havnebyer og bedrifter tjente også penger på å bygge skip, finansiere reisene og foredle varer som sukker og tobakk.
Sammenhengen mellom slaveriet og den industrielle revolusjonen er mer komplisert. Inntekter fra kolonihandel og slaveri, og tilgang til råvarer som bomull, var viktige for deler av den europeiske økonomien. Men det er for sterkt å si at slavehandelen alene gjorde den industrielle revolusjonen mulig. Industrialiseringen hadde mange årsaker, og historikere diskuterer hvor stor rolle inntektene fra slaveriet spilte.
Danmark-Norge var også involvert i den transatlantiske slavehandelen. Norge var på denne tiden en del av det dansk-norske riket, som ble styrt fra København. Danmark-Norge hadde handelsfort på Gullkysten i dagens Ghana og koloniene St. Thomas, St. Jan og St. Croix i Karibia.
Mellom 1660 og 1806 er det registrert 344 dansk-norske slavereiser som fraktet minst 85 650 slavebundne afrikanere. Nyere overslag regner med at det virkelige tallet kan ha vært rundt 100 000. Nordmenn deltok som blant annet sjøfolk, handelsmenn, investorer og ansatte ved handelsstasjonene.
På de dansk-norske øyene i Karibia ble slavebundne mennesker særlig brukt på sukkerplantasjer. På midten av 1700-tallet utgjorde slavebundne mennesker rundt 90 prosent av befolkningen på de tre øyene. Sukker fra plantasjene ble sendt til Europa, og også norske byer hadde raffinerier som behandlet sukker produsert av slavebundet arbeidskraft.
Danmark-Norge vedtok i 1792 at den transatlantiske slavehandelen skulle forbys, men forbudet trådte først i kraft i 1803. I årene før forbudet ble det faktisk fraktet svært mange nye slavebundne afrikanere til de dansk-norske koloniene. Slaveriet i Dansk Vestindia ble ikke avskaffet før i 1848, etter et stort opprør på St. Croix.
Den transatlantiske slavehandelen var et system som tok friheten fra millioner av mennesker og førte til enorme lidelser. Samtidig skapte systemet rikdom for mennesker, selskaper og stater på begge sider av Atlanterhavet.
Konsekvensene forsvant ikke da slavehandelen tok slutt. Slaveriet og koloniseringen påvirket økonomier, samfunn og forholdet mellom folkegrupper i flere hundre år. Historien har også hatt betydning for utviklingen av rasistiske forestillinger og forskjeller som fremdeles blir diskutert i dag.
5 SPØRSMÅL
Kampen om verden
Læringsmål
1. Europeisk kolonisering og imperialisme (1500-tallet til tidlig 1900-tall)
2. Motiv og konsekvenser
3. Imperialisme
4. Kolonisering av Asia
5. Suezkanalen
6. Kampen om Afrika
7. Kolonisering av India
8. Dansk-norske kolonier
9. Rivalisering mellom stormakter
10. Konsekvenser for dagens samfunn
DISKUTER
I 1492 seilte Kristoffer Columbus over Atlanterhavet og nådde øyer i Karibia. Amerika var selvfølgelig ikke «oppdaget» i egentlig forstand, siden millioner av mennesker allerede bodde der, og nordboere hadde nådd Nord-Amerika flere hundre år tidligere. Reisene til Columbus ble likevel starten på varig kontakt mellom Europa og Amerika og på en omfattende europeisk kolonisering.
Denne utviklingen blir av og til omtalt som en tidlig fase av globaliseringen. Fra 1500-tallet vokste handelen mellom Europa, Afrika, Asia og Amerika kraftig. Varer, mennesker, penger, ideer, planter og sykdommer ble spredt mellom verdensdelene i et langt større omfang enn tidligere.
Europeiske stater opprettet etter hvert kolonier og handelsstasjoner i store deler av verden. Portugal og Spania var tidlig ute, mens Storbritannia, Frankrike, Nederland og senere andre europeiske stater bygde opp store koloniimperier.
Koloniseringen fikk enorme konsekvenser for menneskene som bodde i områdene fra før. Mange ble utsatt for krig, tvangsarbeid, slaveri og tap av land og politisk selvstendighet. Millioner av afrikanere ble tatt med makt og fraktet over Atlanterhavet som slavebundne mennesker. Den transatlantiske slavehandelen ble en viktig del av økonomien i mange europeiske kolonier.
Kolonimaktene hadde flere motiv. Ett av dem var økonomi. Koloniene kunne gi tilgang til råvarer og handelsvarer som sukker, kaffe, te, krydder, bomull, gummi og metaller. De kunne også fungere som markeder for varer som ble produsert i Europa.
Makt og prestisje spilte også en viktig rolle. På 1800-tallet konkurrerte stormakter som Storbritannia, Frankrike og Tyskland om innflytelse og kontroll over områder i Afrika og Asia. Kolonier ble et symbol på at en stat var mektig. Kolonialismen ble derfor en del av rivaliseringen mellom de europeiske stormaktene.
Koloniseringen ble også rettferdiggjort gjennom rasistiske ideer. Mange europeere hevdet at deres egen kultur og levemåte var mer «sivilisert» enn andres. Slike tanker ble brukt for å forsvare at europeiske stater tok kontroll over andre folk og områder. Kristne misjonsorganisasjoner var også aktive i mange kolonier, men misjonering og kolonisering var ikke alltid det samme eller styrt av de samme aktørene.
Imperialisme handler om at en stat prøver å utvide makten sin over andre områder eller folk. Det kan skje gjennom militær makt, kolonisering, politisk kontroll eller økonomisk dominans. Kolonialisme er derfor én form for imperialisme.
På slutten av 1800-tallet vokste konkurransen om Afrika kraftig. Denne perioden blir ofte kalt kappløpet om Afrika. Representanter fra 14 stater møttes på Berlin-konferansen fra 1884 til 1885. Ingen afrikanske stater eller folkegrupper var representert.
Det er vanlig å si at europeerne «delte Afrika mellom seg» på Berlin-konferansen, men dette er en forenkling. Konferansen tegnet ikke opp alle grensene i Afrika. Den fastsatte derimot regler som gjorde det lettere for europeiske stater å gjøre krav på og kontrollere områder. De fleste kolonigrensene ble fastsatt gjennom avtaler, kriger og forhandlinger i årene etterpå.
Kolonigrensene tok ofte lite hensyn til eksisterende riker, språk, folkegrupper og politiske fellesskap. Noen grupper ble delt mellom flere kolonier, mens andre ble samlet innenfor grenser de selv ikke hadde bestemt. Dette fikk konsekvenser for mange samfunn, men det er for enkelt å forklare alle senere konflikter i Afrika bare med kolonigrensene.
Også store deler av Asia kom under europeisk kontroll. Frankrike bygde opp Fransk Indokina, som blant annet omfattet Vietnam, Kambodsja og Laos. Storbritannia kontrollerte områder som India, Burma, Malaya og Singapore.
Britisk kontroll over India utviklet seg gradvis. Det britiske ostindiske kompaniet startet som et handelsselskap, men fikk etter hvert politisk og militær makt over store områder. Etter et omfattende opprør i 1857 tok den britiske staten over styret fra kompaniet i 1858. India ble dermed styrt direkte under den britiske kronen frem til selvstendigheten i 1947.
Suezkanalen fikk også stor betydning for imperialismen og verdenshandelen. Kanalen gjennom Egypt åpnet i 1869 og knyttet Middelhavet sammen med Rødehavet. Skip mellom Europa og Asia slapp dermed å seile rundt hele Afrika.
Byggingen ble i hovedsak drevet frem av et franskledet kanalselskap i samarbeid med den egyptiske herskeren. Storbritannia var faktisk skeptisk til prosjektet i starten. I 1875 fikk den britiske staten kontroll over en stor del av aksjene da Egypt solgte dem på grunn av økonomiske problemer. Storbritannia okkuperte deretter Egypt militært i 1882 og fikk i praksis kontroll over den strategisk viktige kanalen.
Danmark-Norge deltok også i kolonisering og oversjøisk handel. Det dansk-norske riket hadde handelsstasjoner på Gullkysten i dagens Ghana og kolonier i Karibia. St. Thomas, St. Jan og St. Croix ble del av det som senere ble kalt Dansk Vestindia. Slavebundne afrikanere ble brukt som arbeidskraft, særlig på sukkerplantasjene.
Slaveriet i Dansk Vestindia ble avskaffet i 1848 etter et stort opprør blant den slavebundne befolkningen på St. Croix. Danmark solgte de tre øyene til USA i 1917. De er i dag en del av De amerikanske Jomfruøyene.
Imperialismen skapte også spenninger mellom de europeiske stormaktene. Storbritannia, Frankrike og Tyskland konkurrerte om områder, ressurser og politisk innflytelse. Denne rivaliseringen var én av flere langsiktige faktorer som bidro til spenningene før første verdenskrig. Nasjonalisme, militarisme, våpenkappløp og et stadig fastere system av allianser var også viktige.
Første verdenskrig brøt ut i 1914 etter at den østerriksk-ungarske tronarvingen Franz Ferdinand og kona hans Sophie ble drept i Sarajevo. Krigen utviklet seg raskt til en konflikt mellom to store maktblokker.
På den ene siden stod blant annet Frankrike, Storbritannia og Russland. USA gikk inn i krigen på denne siden i 1917. På den andre siden stod sentralmaktene, først og fremst Tyskland og Østerrike-Ungarn. Det osmanske riket gikk inn på deres side høsten 1914, og Bulgaria kom med i 1915.
Krigen varte fra 1914 til 1918 og førte til enorme tap. Ulike kilder regner noe forskjellig, men mer enn 16 millioner soldater og sivile døde som direkte følge av krigen.
Koloniseringen og imperialismen satte dype spor i verden. Europeiske språk og religioner spredte seg til store områder, nye handelsnettverk ble bygd opp, og ulike deler av verden ble tettere knyttet sammen.
Samtidig førte koloniseringen til tap av selvstendighet, utnytting av ressurser, tvangsarbeid, slaveri og undertrykkelse. Mange moderne grenser, økonomiske strukturer og politiske konflikter har røtter i kolonitiden, selv om dagens samfunn også er formet av mange andre historiske hendelser.
For å forstå kolonihistorien er det derfor viktig å se den fra flere perspektiv. For de europeiske stormaktene kunne koloniene gi rikdom og makt. For mange av menneskene som ble kolonisert, betydde den samme utviklingen tap av land, frihet og politisk kontroll over sitt eget samfunn.
5 SPØRSMÅL
Moderne imperialisme
Læringsmål
1. Imperialisme i dagens samfunn
2. Kulturell imperialisme
3. Kina som moderne imperialistisk aktør
4. Arven fra kolonitiden i Afrika
5. Økonomisk globalisering og ulikhet
6. Reduksjon av ekstrem fattigdom
7. Konklusjon
DISKUTER
Imperialisme blir oftest brukt om stater som prøver å utvide makten sin over andre områder eller samfunn. Under kolonitiden skjedde dette ofte gjennom militær erobring og direkte politisk kontroll. I dag finnes det fremdeles stater som prøver å påvirke eller kontrollere andre land, men makt kan også utøves gjennom økonomi, teknologi, informasjon og kultur.
Noen forskere bruker begreper som økonomisk imperialisme eller kulturell imperialisme for å beskrive situasjoner der mektige stater eller selskaper får svært stor innflytelse på andre samfunn. Disse begrepene er omdiskuterte. Det at et internasjonalt selskap selger mange produkter i et land, betyr ikke automatisk at det driver med imperialisme.
Kulturell påvirkning er en viktig del av globaliseringen. Filmene vi ser, musikken vi hører på, klærne vi kjøper og de digitale tjenestene vi bruker, kommer ofte fra internasjonale selskaper. Amerikansk populærkultur har for eksempel stor global innflytelse. Samtidig går kulturpåvirkningen flere veier. Sørkoreansk musikk, japansk populærkultur, indisk film og andre kulturuttrykk når også et stort internasjonalt publikum.
Kina har fått en mye større rolle i verdensøkonomien de siste tiårene. Etter de økonomiske reformene som startet på slutten av 1970-tallet, har landet blitt en av de største produsentene og handelsnasjonene i verden. Kinesiske selskaper produserer og selger alt fra elektronikk og klær til biler, maskiner og solceller.
Kina har også investert store summer i andre land. Dette gjelder blant annet mange land i Afrika, der kinesiske selskaper og banker har vært involvert i bygging av veier, jernbaner, havner, kraftverk og annen infrastruktur. På toppmøtet mellom Kina og afrikanske land i 2024 lovet Kina finansiering på om lag 51 milliarder amerikanske dollar over tre år gjennom blant annet kreditt, investeringer og ulike støtteordninger.
Det er viktig å skille mellom bistand, lån og investeringer. Penger som blir lånt ut, skal betales tilbake, mens investeringer vanligvis blir gjort fordi investoren forventer økonomisk avkastning. Derfor blir det misvisende å omtale alle kinesiske penger til Afrika som «bistand».
Forholdet mellom Kina og afrikanske land blir diskutert på ulike måter. Kritikere mener enkelte prosjekter kan føre til stor gjeld, avhengighet eller for sterk kinesisk innflytelse. Andre peker på at investeringene kan gi veier, kraftforsyning, arbeidsplasser og økonomisk utvikling som landene selv ønsker. Afrikanske stater har også egne interesser og forhandler med Kina på ulike måter. Det er derfor for enkelt å fremstille forholdet som at Kina enten «redder» eller «utnytter» Afrika.
Kolonitiden har samtidig satt dype spor i mange afrikanske økonomier. Kolonimaktene bygde ofte opp økonomier der råvarer ble produsert for eksport til andre deler av verden. Også i dag er mange afrikanske land svært avhengige av eksport av olje, mineraler, metaller og jordbruksvarer.
I perioden 2021–2023 ble 46 av 54 afrikanske land regnet som råvareavhengige av UNCTAD. Det betyr at mer enn 60 prosent av vareeksporten deres kom fra råvarer. Slik avhengighet kan gjøre økonomien sårbar dersom prisene på olje, mineraler eller andre eksportvarer faller.
Det betyr likevel ikke at alle afrikanske land har den samme økonomien eller de samme problemene. Afrika består av 54 stater med svært ulike politiske systemer, næringsliv, ressurser og inntektsnivåer. Land som Sør-Afrika, Kenya, Egypt og Marokko har for eksempel omfattende industri- og tjenestesektorer, mens andre land er langt mer avhengige av enkelte råvarer.
Fattigdom og lav økonomisk utvikling har også mange årsaker. Kolonihistorie, krig og konflikt kan være viktige faktorer, men også institusjoner, utdanning, helse, infrastruktur, handel, gjeld, naturressurser, geografiske forhold og politiske beslutninger påvirker utviklingen. Korrupsjon kan være et alvorlig problem i enkelte land, men det er misvisende å fremstille afrikanske stater generelt som styrt av «korrupte diktatorer».
Tidligere var det vanlig å snakke om et tydelig nord–sør-skille i verdensøkonomien. «Nord» viste til de rike, industrialiserte landene, mens «sør» viste til fattigere land. Australia og New Zealand viste allerede at dette aldri var et rent geografisk skille.
I dag er denne todelingen enda mindre presis. Land som Kina, India, Brasil, Sør-Korea og flere andre har gjennomgått store økonomiske endringer. Det finnes både svært rike og svært fattige land på den sørlige halvkule, og store økonomiske forskjeller innenfor de fleste land. Begrepet «det globale sør» blir fremdeles brukt, men det omfatter en svært mangfoldig gruppe land.
Det er heller ikke riktig å si at gapet mellom de rikeste og fattigste i verden bare har blitt større de siste tiårene. Verdensbanken viser at den økonomiske ulikheten mellom alle mennesker i verden samlet sett har gått ned siden 1990, mye på grunn av sterk økonomisk vekst i folkerike land i Asia. Samtidig er ulikheten fremdeles svært stor, og utviklingen innenfor enkeltland varierer mye.
Utviklingen i global fattigdom viser noe av det samme. Andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom, har falt kraftig på lang sikt. Med Verdensbankens nåværende fattigdomsgrense på 3 dollar per person per dag, målt i kjøpekraft, har andelen falt fra om lag 43 prosent i 1990 til rundt 10 prosent i dag.
Koronapandemien førte til et midlertidig tilbakeslag og gjorde at ekstrem fattigdom økte i 2020. Utviklingen har senere gått i riktig retning globalt, men mye langsommere enn tidligere. Verdensbanken regner med at rundt 824 millioner mennesker, eller om lag én av ti, levde i ekstrem fattigdom i 2024. Fattigdommen er i økende grad konsentrert i områder som er preget av konflikt, svake institusjoner og lav økonomisk vekst, særlig i deler av Afrika sør for Sahara.
Globaliseringen har derfor ikke bare skapt «vinnere og tapere» på en enkel måte. Internasjonal handel og investeringer har bidratt til økonomisk vekst og kraftig fattigdomsreduksjon i flere land. Samtidig kan enkelte arbeidstakere, regioner og land oppleve tap av arbeidsplasser, dårlige arbeidsvilkår eller større økonomisk utrygghet.
Makt i den moderne verden handler heller ikke bare om militære styrker eller kontroll over landområder. Store stater og selskaper kan få innflytelse gjennom handel, lån, investeringer, teknologi, digitale plattformer og kultur. Derfor er det nyttig å undersøke hvem som har makt, hvordan denne makten blir brukt, og hvilke konsekvenser den får for andre.
Imperialisme og globalisering er altså ikke det samme. Globalisering handler om at land og mennesker blir tettere knyttet sammen, mens imperialisme handler om makt og dominans. De to fenomenene kan likevel henge sammen når store forskjeller i økonomisk eller politisk makt gjør at enkelte aktører får svært stor innflytelse på andre.
5 SPØRSMÅL
Urfolk
Læringsmål
1. Urfolkene i Nord-Amerika
2. Urfolket i Australia
3. Urfolket på New Zealand
4. Urfolkene i dag
5. Konklusjon
DISKUTER
For mange europeiske land kunne kolonisering gi rikdom, makt og tilgang til nye ressurser. For urfolkene som allerede bodde i områdene, fikk koloniseringen ofte svært alvorlige konsekvenser. Mange mistet landområdene sine, ble drevet bort eller drept. I tillegg førte sykdommer fra Europa til store folketap.
Mennesker hadde bodd i Amerika i minst 15 000–20 000 år før Columbus kom til Karibia i 1492. Det fantes mange ulike urfolkssamfunn med egne språk, kulturer og levemåter. Bare i Nord-Amerika ble det snakket flere hundre ulike urfolksspråk.
Etter hvert som flere europeere slo seg ned i Nord-Amerika, økte kampen om land og ressurser. Det fantes både handel og samarbeid mellom europeere og urfolk, men også mange konflikter. Sykdommer, krig og den store innvandringen fra Europa gjorde at urfolkene gradvis mistet kontroll over store landområder.
På 1800-tallet tvangsflyttet amerikanske myndigheter flere urfolksgrupper fra hjemområdene sine. Tvangsflyttingen av cherokee-folket i 1838–1839 blir kalt Tåreveien. Om lag 15 000 mennesker ble tvunget vestover, og rundt 4 000 døde av sykdom, sult, kulde og de harde forholdene underveis.
Også i Australia fikk koloniseringen store konsekvenser. Aboriginer hadde levd der i minst 65 000 år før britene startet koloniseringen i 1788. Mange ble drevet bort fra områdene sine, og det oppsto voldelige konflikter mellom kolonister og urfolk. I tillegg førte sykdommer fra Europa til store folketap.
På Tasmania ble konflikten særlig brutal. På 1820- og 1830-tallet oppsto kamper mellom britiske nybyggere og urfolket i det som blir kalt Black War. Mange ble drept, og overlevende ble senere flyttet bort fra områdene sine.
Gjennom deler av 1900-tallet ble mange australske urfolksbarn tatt fra familiene sine og plassert på institusjoner eller hos andre familier. Målet var ofte at barna skulle tilpasse seg det hvite samfunnet. Disse barna blir i dag omtalt som de stjålne generasjonene. I 2008 ba den australske staten offisielt om unnskyldning for denne politikken.
På New Zealand hadde maoriene bodd siden omkring 1250–1300. Da den britiske sjøfareren James Cook kom dit i 1769, møtte han et samfunn med egne språk, tradisjoner og politiske systemer. Europeisk bosetning økte kraftig utover 1800-tallet.
I 1840 ble Waitangi-traktaten inngått mellom den britiske kronen og mange maoriske høvdinger. De engelske og maoriske versjonene av avtalen var likevel ikke helt like, og det oppsto senere konflikter om land og politisk makt. Mange maorier mistet store landområder til nybyggere og kolonimyndigheter.
Koloniseringen har satt dype spor i samfunnene den rammet. Mange urfolk opplever fortsatt utfordringer knyttet til diskriminering, levekår og retten til land og naturressurser. Samtidig har mange urfolk kjempet for å ta vare på språket, kulturen og rettighetene sine.
Retten til land og naturressurser er fortsatt et viktig spørsmål for urfolk over hele verden. Dette gjelder også samene i Norge, der spørsmål om reindrift, fiske, jakt og bruk av naturområder kan skape konflikt mellom ulike interesser.
Historien om kolonisering viser hvor viktig det er å se historiske hendelser fra flere perspektiv. For kolonimaktene kunne kolonisering handle om rikdom og makt. For urfolkene kunne den samme utviklingen bety tap av land, frihet, kultur og liv.
5 SPØRSMÅL
Kvinnerettigheter
Læringsmål
1. Likestillingen mellom menn og kvinner
2. Eksempel på yrke og behov
3. Utdanning og samfunn
4. Utfordringer kvinner i fattige land møter
5. Sønners verdsettelse over døtre
6. Rettighetene til kvinner
7. Motstanden mot kvinnenes kamp
8. Kvinnekamp på 1970-tallet
9. Moderne utfordringer
10. Solidaritet og historie
DISKUTER
For å skape større rettferdighet og økonomisk utvikling er det viktig at både kvinner og menn får tilgang til utdanning, arbeid og politisk deltakelse. Når jenter får gå på skole og ta utdanning, får de større mulighet til å delta i arbeidslivet og bestemme over sitt eget liv.
Et samfunn trenger mennesker med ulik kompetanse. Leger og sykepleiere tar vare på helsen vår, ingeniører bygger veier og strømnett, og lærere utdanner nye generasjoner. Skal et samfunn utvikle seg, er det viktig at både kvinner og menn får mulighet til å bruke evnene sine.
Utdanning kan også gi mennesker kunnskap til å forstå samfunnet og delta i det. Å kunne lese, undersøke informasjon og stille kritiske spørsmål er viktig for å kunne ta egne valg og delta i samfunnsdebatten.
I mange deler av verden har kvinner og jenter fremdeles færre muligheter enn menn. Noen blir utsatt for alvorlige brudd på menneskerettighetene, som kjønnslemlestelse og barneekteskap. UNICEF anslår at rundt fire millioner jenter blir utsatt for kjønnslemlestelse hvert år. Om lag 12 millioner jenter blir gift før de fyller 18 år hvert år.
Kvinner og jenter blir også utsatt for vold fra partnere og familiemedlemmer. Det er vanskelig å finne sikre globale tall på såkalte æresdrap, fordi land registrerer slike drap på ulike måter. Derfor bør man være varsom med å bruke ett bestemt tall.
Kampen for kvinners rettigheter har en lang historie. På 1800-tallet vokste det frem organiserte kvinnebevegelser i flere land. I Norge ble Norsk Kvindesaksforening stiftet i 1884. Forfatteren og kvinnesakspioneren Camilla Collett ble utnevnt til æresmedlem. Foreningen arbeidet blant annet for bedre utdanning, arbeidsvilkår og rettigheter for kvinner.
Stemmeretten ble en viktig del av kvinnekampen. Kvinner fikk gradvis større politiske rettigheter, og 11. juni 1913 vedtok Stortinget allmenn stemmerett for kvinner på samme vilkår som for menn. Norge var dermed blant landene som tidlig innførte allmenn stemmerett for kvinner.
Arbeidslivet var også en viktig kamparena. I 1889 gikk kvinnelige fyrstikkarbeidere i Kristiania til streik etter et kraftig lønnskutt og svært dårlige arbeidsforhold. De fikk ikke gjennomslag for kravene sine, men streiken ble viktig for fagorganiseringen og arbeiderbevegelsen i Norge.
På 1970-tallet fikk kvinnebevegelsen ny kraft. Mange kjempet for større frihet til å bestemme over eget liv, bedre muligheter til å kombinere arbeid og familie og retten til selvbestemt abort. I 1978 vedtok Stortinget en lov som ga kvinner rett til selvbestemt abort frem til utgangen av 12. svangerskapsuke. Fra 1. juni 2025 ble denne retten utvidet til utgangen av 18. svangerskapsuke.
Likestillingen har kommet langt i Norge, men det finnes fremdeles forskjeller mellom kvinner og menn i arbeidsliv, inntekt og hvem som har lederstillinger. Likestilling handler derfor både om formelle rettigheter og om hvilke muligheter mennesker faktisk har.
Kvinnekamp handler ikke bare om historien til kvinner i Norge. Den handler også om solidaritet med mennesker som fremdeles ikke har de samme rettighetene og mulighetene. Lik tilgang til utdanning, arbeid, politisk deltakelse og retten til å bestemme over eget liv er viktige deler av arbeidet for større likestilling.
5 SPØRSMÅL
LÆRERINNHOLD
Bruk tildelt passord for tilgang til temaspørsmål, begreper, oppgaver, aktiviteter, presentasjoner, arbeidshefter og ulikt vurderingsmateriell.