1.1Kyrkja og munkane
Gregoriansk song er ei form for religiøs song som utvikla seg i den katolske kyrkja etter fallet av det romerske imperiet, ei tid då kyrkja fekk ein sentral og fast posisjon i samfunnet. Medan politisk makt skifta hender, tok paven på mange måtar over rolla til den romerske keisaren og fekk såleis ein stor grad av innverknad og autoritet. I denne konteksten vart munkane ein avgjerande kraft, særleg i bevaringa og studiet av skriftlege dokument. Dei valde å vie livet sitt til bøn og arbeid, med mange dyktige individ blant deira rekkjer. Desse munkane vart sette til å studere og kopiere antikke dokument, noko som sikra at viktige antikke skrifter vart bevarte for etterkomarane.
1.2Pave Gregor I
Eit sentralt namn i utviklinga av gregoriansk song er pave Gregor I, som styrte frå 590 til 604. Han arbeidde for å standardisere innanfor kyrkja, og som ein del av dette skapte han ei . Denne boka sette fast songane som skulle syngast i gudstenestene. Pave Gregor oppretta også ein songskule i Roma, der alle kyrkjesongarar skulle få ei grundig opplæring på ni år. Her måtte dei lære alle songane i messeboka utanåt, ettersom notesystemet enno ikkje var utvikla. Gjennom denne prosessen vart gregorianske songar munnleg overførte frå generasjon til generasjon.
1.3Kjenneteikn
Gregoriansk song har nokre særpreg som gjer den unik. For det første er den . Songen er framført av munkar, som oftast i koret under ei messe. For det andre er gregoriansk song rein , utan bruk av instrument. For det tredje har den ikkje ein fast rytme, men held seg til eit moderat tempo som kan variere basert på konteksten og innhaldet i teksten. For det fjerde, fram til 1960-talet, var teksten til gregoriansk song på , det språket som vart brukt i den vestlege kyrkja i fleire hundreår. Gjennom desse kjenneteikna uttrykkjer gregoriansk song ei djup religiøs oppleving og bidreg til å skape ei meditativ stemning i gudstenestene.








